– Halvparten av landets befolkning risikerer å neglisjeres i opplæringssystemet

Av Eline Sandnes Fosse
Bilde: Malin Askevold Helle

Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry har lenge vært aktiv i ungdomspolitikken. Nå har hans engasjement gitt han en plass i regjeringens ekspertutvalg for kjønnsforskjeller i skolen. 
 

Allerede i ung alder  opplevde Rahman selv de store forskjellene i skolesystemet. Gjennom oppveksten på Furuset nordøst i Oslo gikk han i en skoleklasse hvor store deler av elevene hadde innvandrerbakgrunn.

– I etterkant har jeg tenkt over hvor mange av de guttene jeg gikk i klasse med som ikke har klart å ta fagbrev eller komme inn på høyere utdanning, forteller han. 

Situasjonen viste seg å være langt fra spesiell for Rahmans grunnskole. Statistikk viser at gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gym gjennom hele skoleløpet. Ekstra hardt går det ut over gutter med minoritetsbakgrunn. 

– Det var ikke bare noe jeg hadde sett for meg. Det var ikke tilfeldig i det hele tatt, men et tydelig mønster, sier Rahman.

Etter videregående på sentrumsskole begynte Rahman for alvor å engasjere seg i ungdoms- og skolepolitikk. Engasjementet gav han stillingen som leder i Elevorganisasjonen, hvor han i ett år jobbet som representant for norske elever i skolepolitikken. 

– Det var en veldig kul opplevelse. Året gav meg veldig mange nye perspektiver, og jeg er veldig glad for å ha gjort det før jeg begynte på jusstudiet. Jeg er veldig interessert i skolepolitikk, og har vært det så lenge jeg kan huske. De personlige erfaringene jeg satt på gjorde nok at jeg ble litt ekstra interessert i dette med kjønnsforskjeller, sier han.
 

Interessen og kunnskapen  er ikke vanskelig å legge merke til i det Rahman begynner å fortelle om problematikken. 

– Vi vet at problemet er veldig sammensatt. Det handler ikke bare om biologi, sosialisering, eller hvordan skolen er strukturert. Det som gjør det vanskelig er at vi har alt for lite kompetanse på området, så vi vet lite om hva det er som skjer. Jeg tror ett av de store problemene er at alle barna blir dyttet inn i skolestart samtidig. Det funker kanskje ikke for alle. En annen ting man vet, er at jenter modnes raskere enn gutter. Selv om man er like gamle, er man derfor gjerne på ulike stadier i livet når man er i skolestartalder. Det tror jeg er et problem. En ordning for å gi en mer fleksibel opplæring kunne kanskje ha motvirket noe av problemet. Når gutter faller bak eller dropper ut på videregående, skyldes ikke dette problem som har oppstått på videregående. Problemene oppstod gjerne allerede første skoledag eller kanskje i barnehagen. Det er noe som har gått galt da, og som har fått lov til å feste seg og gro. Resultatene ser vi jo for eksempel på den voldsomme overvekten av jenter her på jussen og på andre studier med høye inntakskrav, sier han.

– Hva tror du kan bli de store konsekvensene av disse problemene?

– De større konsekvensene blir at halvparten av landets befolkning risikerer å neglisjeres i opplæringssystemet. Jeg synes at det i seg selv er et problem nok til at man må gjøre noe med dette her. Folk som har mye potensiale til å bli veldig mye kult, får aldri funnet ut hva de er gode på. De blir stemplet som dumme allerede i tidlig alder. Slikt fester seg. De går gjerne rundt hele livet og tror at de ikke er verdt så mye som de faktisk er. Det er rett og slett et grunnleggende samfunnsproblem at en gruppe gjør det konsekvent dårligere i opplæringssystemet.
 

Engasjementet til Rahman  ble lagt godt merke til i de øvre politiske kretser. Da regjeringen skulle sette ned et utvalg for å se nærmere på problematikken rundt kjønnsforskjeller i skolen, ønsket de Rahman med på laget. Da Rahman ble oppringt av Kunnskapsdepartementet, var han ikke i tvil om hva svaret skulle bli.

– Det var helt sykt, og jeg sa ja med en gang. Jeg følte meg med en gang veldig privilegert og ydmyk for å få lov til å delta. Det er nok det kuleste jeg kommer til å gjøre på veldig lenge.

Regjeringsutvalget blir ledet av Camilla Stoltenberg, som er direktør for Folkehelseinstituttet. De fleste av de andre medlemmene er anerkjente forskere innenfor aktuelle felt. 

– Det er rett og slett skikkelig dyktige mennesker som er eksperter på sine felt. Jeg har generell studiekompetanse, og det er det. Det er både skummelt og spennende. Jeg er veldig bevisst på å at selv om jeg har mange synspunkter, er det mye jeg ikke kan, som de andre i utvalget kan mye bedre enn meg. Camilla Stoltenberg har i løpet av kort tid rukket å bli ett av mine veldig store forbilder. Hun har rett og slett stålkontroll på det hun driver med og utviser så mye kompetanse. I tillegg har hun en veldig spesiell evne til å kunne samle oss når vi er veldig uenige. Da klarer hun å trekke i trådene og komme med gode kompromisser som alle kan være enige i, forteller Rahman.

Utvalget sin oppgave er todelt. Den ene delen går ut på å samle kunnskap om kjønnsforskjeller i skolen. Videre skal utvalget komme med forslag til løsninger om hva som kan gjøres med problemet. Arbeidet er godt i gang, og en NOU skal legges frem innen februar. 

– Hva tenker du  at du spesielt kan bidra med i utvalget?

– Det som skiller meg fra de andre er for det første at jeg er mye yngre enn dem. Jeg er veldig opptatt av at ungdom også skal få slippe til når det skal fattes beslutninger. Utvalget er veldig forskertungt, noe som er veldig viktig. Når vi skal komme til bunns i disse problemstillingene, må forskningen ligge i bunn. Samtidig tror jeg det er viktig å ha med stemmene til noen fra sivilsamfunnet. Det vil nok være noe av det jeg kan bidra med, å gi et litt annet perspektiv på det arbeidet som skal gjøres, mener Rahman.

Omtrent annenhver måned møtes medlemmene i utvalget. I forkant har de fått en rekke sakspapirer som skal drøftes videre i møtene.

– Jeg synes fremdeles at det er litt skummelt å legge frem synspunktene mine, og det vet utvalget veldig godt. Men man blir litt varm i trøya etter hvert, og jeg gjør mitt beste hele veien. Jeg leser alltid sakspapirene nøye og prøver å forberede meg godt. Og så vet jeg at det er noen ting jeg ikke kan stille med, men så er det samtidig mye jeg kan stille med som de andre kanskje ikke kan. Jeg håper at de setter pris på mine synspunkt også. De er i alle fall veldig flinke til å si at jeg gjør en god jobb. Jeg opplever at vi har en forståelse innad i utvalget av at alle har ulike ting å komme med. Siden jeg er plukket ut til å være med, regner jeg jo med at jeg har noe jeg skulle ha sagt. 
 

Til nå har utvalget  i hovedsak jobbet med kunnskapsinnsamling. Fremover vil arbeidet dreie seg om å komme frem til beslutninger som skal legges frem i en NOU. 

– Jeg er helt sikker på at vi kommer frem til noe. Jeg har ikke lov til å si så mye om hva vi kommer frem til før rapporten legges frem, men jeg tror at vi vil komme med noen veldig sterke innspill og friske pust i denne debatten. Videre vil det være opp til regjeringen og Stortinget å finne ut hva som skal gjøres med det vi kommer med. Det er en bred politisk enighet om at noe må gjøres med dette nå. Når det først har blitt lagt så mye ressurser i å opprette dette utvalget, så bør vi bli lyttet til. Vi kommer i alle fall til å stå klare med forslag, så får vi se hva statsmakten velger å gjøre. 

– Hva håper og tror du blir de store konsekvensene av arbeidet som blir gjort nå?

– Først og fremst håper jeg forslagene vi kommer med kan bidra til at vi får fart på kunnskapsinnsamlingen. Det store problemet nå er at det er så store hull i kompetansen. Når man ikke har et godt nok kompetansegrunnlag blir det fort til at man løper rundt og synser. På lang sikt håper jeg jo at vi får gjort noe med selve problemet. Jeg håper at guttene med minoritetsbakgrunn som faller utenfor, ikke faller utenfor likevel, og at vi får utjevnet de store sosiale forskjellene. Skolen er den viktigste arenaen for å hamle opp med de problemene der. Alt springer ut av utdanningssystemet. Grunningrediensen for en feilslått stat er at man ikke har et godt nok skolesystem. Grunningrediensen for sosiale forskjeller er at alle ikke har lik rett til utdanning, og skolen som institusjon er grunnlaget for at alle skal ha det like bra og ha like forutsetninger. Jeg føler meg utrolig privilegert som får lov til å være med i et slikt utvalg som kan bidra med å komme med tunge beslutninger rundt hvordan vi skal styre politikken innenfor dette feltet. Om det viser seg at disse problemene bedrer seg om noen tiår, hadde det jo vært kult å vite at jeg har bidratt til å gjøre noe med problemet.