Juss er makt
Vi er noen måneder inn i 2026 og du har antageligvis for lengst brutt nyttårsforsettet ditt om å trene mer, spise sunnere eller begrense skjermtiden. Derfor er det kanskje verdt å sette seg et litt annerledes mål for 2027 – å være litt mer som en sau? 2026 er ifølge den kinesiske kalenderen hestens år . Overgangen fra slangens år til hestens representerer et skifte fra visdom, refleksjon og transformasjon mot handling, bevegelse, styrke, intensitet og selvstendighet. Dette er ifølge den kinesiske kalenderen egenskapene hesten legemliggjør og menneskene bør etterstrebe. Niccolò Machiavelli er enig i premisset om at dyr har egenskaper mennesker bør tilegne seg. Machiavelli fremhever i Fyrsten (1513) at en god fyrste bør være «slu som en rev» for å tilegne seg makten og «sterk som en løve» for å opprettholde den. Det er vanlig å tillegge dyr menneskelige egenskaper og personlighetstrekk. Dyr styres imidlertid ikke av abstrakte tanker og følelser, men av instinkt. Hesten drives ikke av en indre motivasjon om å gjøre en god jobb. Løven føler ikke at den har et rykte å opprettholde. Machiavelli løfter frem rovdyr, som reven og løven, som innehavere av egenskaper som er viktige for å kapre og opprettholde makten. Mens Machiavelli ser til rovdyrene, løfter den kinesiske kalenderen frem et mangfold av dyriske forbilder: rotten, oksen, tigeren, haren, dragen, slangen, hesten, sauen, apen, hanen, hunden og grisen. Rotter er generelt ansett som sykdomsspredere og skadedyr, men i den kinesiske kalenderen representerer rotten intelligens, sjarm og tilpasningsdyktighet. På tross av rottenes bidrag til å spore opp landminer og ufrivillig deltakelse i utallige forskningsprosjekter er det sjeldent rotten folk løfter frem som sin animalske ekvivalent. Dyrene de fleste ønsker å emulere er rovdyrene som befinner seg på toppen av næringskjeden, som tigeren, løven eller reven. Det er naturlig ettersom de fleste ønsker å spise fremfor å bli spist. De fleste vil imidlertid motsette seg sammenlikning med rovdyr som haien, som muligens oppfattes som for blodtørstig og upåregnelig. De færreste vil tilsvarende bli glade for å sidestilles med åtseldyr, som hyenen eller gribben, som antageligvis oppfattes som noenlunde desperate, grenseløse, til og med ekle. Kanskje bør man motsette seg sammenlikning med selv de mer velansette rovdyrene. Forskning viser at machiavelliske fyrster som modellerer seg etter løven og reven ikke kommer særlig langt i dagens samfunn. Sosialpsykologien Dacher Keltner har gjennomført studier av sommerleirer og studentboliger, som viser at hvis du oppfører deg som en kynisk og manipulerende fyrste blir du sakte, men sikkert fryst ut. Det er altså ikke nødvendigvis gymlæreren som modellerer seg etter gaupen som blir mest populær på lærerværelset, eller sykepleieren som har leoparden som rollemodell som har de mest fornøyde pasientene. Det viser seg faktisk at det er «the survival of the friendliest» som gjelder. Lærdommen om dyriske egenskaper fungerer kanskje om vi ser mindre til rovdyrene og mer mot planteeterne. Dyrene vi bør modellere oss etter i nasjonaldemokratiske Norge er vel de med størst nytte for andre mennesker – husdyr, som kua, geita eller høna? Det kan samtidig ikke bli for mange drøvtyggere. Fellesskapet trenger også altetere, som bjørnen – allsidige vesener som kan veksle mellom fredelig blåbærspising og mindre fredelig menneskespising. Det er selvsagt også behov for noen risikovillige og spenningssøkende rovdyr for å gjøre det hele mer spennende. Så, når 2027 melder sin ankomst, kan du vurdere å sette deg et mål om å gå inn i nyåret – sauens år ifølge den kinesiske kalenderen – ikledd ull, med et fredelig lynne, som en del av flokken.
Helt perfekt, nesten - Terningkast: 6 Jusrevyen 2026 med tittelen Helt sant, nesten leverer varene fra øverste hylle og omgjør Straffbar til et resonansrom av sprudlende og lattermild energi. Skuespillerne er tidlig ute med å sette listen, energinivået og ikke minst temaet for kvelden, der det viser seg at det er grensen mellom sannhet og løgn som skal utforskes. Publikum blir umiddelbart trukket inn, og gjennom hele første akt kom jeg til å glemme at jeg befant meg i en litt klaustrofobisk Straffbar hvor sketsjene løftet musikken frem, og musikken løftet sketsjene frem. Høydepunkt i første akt var sketsjen om brennmanetene som ikke bare er skrevet på nærmest profesjonelt nivå, men med sylskarpe rekvisitter og kostymer som hever sketsjen til en ny liga. I tillegg blir man mellom sketsjene tatt godt vare på av et band som alene hadde vært en grunn for å se revyen. Bandet er rett og slett fantastisk med et spekter av instrumenter som viser en enorm beherskelse av ulike sjangre. Frem til pausen spares det ikke på kruttet og det blir levert sterke sketsjer som er konseptuelt og dramaturgisk på svært høyt nivå, som for eksempel sketsjen om russens irritasjon over Jonas Gahr Støres russebuss-reglement. Det er imidlertid ikke alle sketsjene som treffer. Sketsjen med Sylvi Listhaug i et multi-vers er original og har ekstremt potensial, men mangler litt finpuss. Da andre akt begynte, var jeg ikke forberedt på at vi skulle bli “flekset på” på den måten bandet og sangerne gjorde. Med fire-fem sanger på rappen, holdt de ikke tilbake og presterer å øke nivået fra første akt, om det i det hele tatt er mulig. De utfyller hverandre svært godt og man gleder seg til neste gang de holder mikrofonen. Revyen kan for enkelte oppleves som noe på kanten, men hvis en revy ikke nærmer seg grensen forsvinner litt av poenget i mine øyne. Helt sant, nesten nærmer seg noen ganger grensen, men utfører dette på en behersket og gøyal måte. Det tar noen runder i tenkeboksen før man forstår den konseptuelle forbindelsen mellom tittelen på revyen og det som skjer på scenen i enkelte sketsjer. Revyens tematikk omkring hvite løgner følges ikke alltid rigid, men kommer subtilt til uttrykk og åpner for er en mer fri utforskning. Løsningen vil mulig appellere ulikt, men i dette tilfelle oppleves den som vellykket. Etter pausen virker det som at skuespillerne har blitt varmere i trøyen (og det var publikum i varme Straffbar også) og det skinner virkelig gjennom. Spesielt sketsjene om en ambisiøs porno-direktør og om en Trump som ønsker å kapre andre lands fotballspillere for å vinne VM, leverer godt dialog og skuespill. Kjemien mellom dem som gruppe er ikke til å tvile på, og når akt to nærmet seg slutten ønsket jeg meg mer. Hvis det er noe som må påpekes, gjelder det ikke hva som skjer på scenen, men heller i lokalet. Det kan være noe anstrengende å sitte trangt og hardt, som senker helhetsinntrykket noe. Så formidabel som Straffbar er, så er det synd at det ikke er bedre plass til publikum. Dette er ikke bare for at det blir mer komfortabelt for publikum, men også slik at flere får sett den fantastiske revyen. Jusrevyen 2026, Helt sant, nesten, er en revy med et gjennomgående, subtilt konsept, som tar akkurat den plassen det skal. Revyen balanserer dagsaktuelle temaer med de klassiske elementene som gjør en revy til en revy på en lekefull måte. Likevel strekker ikke alltid sketsjene til, noe som heldigvis blir overskygget av skuespillernes sjarm. Det er tydelig at det ligger mye entusiasme og hardt arbeid bak dette prosjektet, og vi er heldige som har så flinke, engasjerte og morsomme mennesker på Dragefjellet. Etter forestillingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at revyen er skapt av genuint talentfulle medstudenter, med skuespillere som øser over av glede, og et band som bidrar enormt til å løfte publikumsopplevelsen. Jeg tror ikke jeg kunne ordlagt meg bedre enn Giertsen med «FABELAKTIG! FABELAKTIG! FABELAKTIG!»
