Masterstudentane

Injuria.no • 5. desember 2018

Skrevet av Rebecca Forfod Strandheim
 

Eit felles mål for oss på jussen er at vi ein vakker dag skal levere ei masteroppgåve i rettsvitskap. Vegen fram mot siste stykke arbeid kan kjennast lang og det kan vere vanskeleg å vite kva veg ein
skal gå. Injuria har høyrd med fire masterstudentar kva dei gjer.

 

Daniel Croles Fitjar


Foto: Privat

Kvar har du studert?

Eg har teke heile studiet ved UiB, men var i Kina våren 2017 gjennom emnet JUS134-KINA. Etter fire fine år på Dragefjellet har eg flytta til Oslo for å skriva masteren min derfrå no i haust. 

Kva skal du skrive master om og kvifor er dette viktig/interessant? 

Eg skriv ei forvaltningsrettsleg masteroppgåve om skikkavurderingar etter universitets- og høgskulelova § 4-10. Etter denne føresegna kan norske høgare utdanningsinstitusjonar stenga ute studentar frå lærarutdanningar, teologiutdanninga eller helsefaglege utdanningar dersom institusjonen meiner at studenten ikkje er skikka for yrket. Det vil seie dersom dei meiner at han eller ho ikkje er skikka for å vera lærar, prest, sjukepleiar, psykolog, etc. Personar er ikkje skikka dersom dei vil utgjera ein fare for helsa eller rettane til elevar, pasientar eller andre brukargrupper dei vil møta i yrket.

Temaet er mellom anna interessant fordi utdanning er ein menneskerett etter norsk lov, jf. Grunnlova § 109. Dersom ein stengjer ute nokon som i utgangspunktet er kvalifisert, gjer ein altså eit inngrep i menneskerettane til studenten, og legalitetsprinsippet slår inn. Då får ein spanande avvegingar mellom studenten sin individuelle rett til utdanning opp mot ei gitt gruppe av menneske sin rett til vern mot framtidig, hypotetisk fare.

Temaet mitt reiser også andre interessante problemstillingar, som tydinga av vage og vide vurderingstema opp mot legalitetsprinsippet sitt klårleikskrav; vekting og tolking av kjelder som forskrift, forvaltningspraksis og rundskriv; beviskravet i utestengingssaker og skilnaden mellom pønale og preventive forvaltningssanksjonar.

Eg visste ganske tidleg at eg ønskja å skriva om universitets- og høgskuleretten. Dette er eit område av forvaltninga som svært mange av oss er i kontakt med i løpet av livet, men som likevel har fått ufortent lite merksemd i den juridiske litteraturen. Nesten ingen har skrive om utestenging. Utanom Bernt sin lovkommentar til Universitets- og høgskulelova finst det knapt ei handfull artiklar som er innom temaet. I skikkavurderingssakene vil sakstilhøvet typisk stå mellom ein sterk institusjon med mange ressursar mot ein student med dårleg økonomi og ofte psykiske og/eller fysiske helseplager. Når maktbalansen er så skeiv er det viktig at juristane kjem på banen for å kontrollera at rettstryggleiksgarantiane til studenten er gode nok: ein må kontrollera at regelverket ikkje opnar for at sterke institusjonar misbruker makta si, til dømes ved å luka ut studentar dei sjølve meiner er problematiske, men som ikkje nødvendigvis vil vera ein fare for pasientar eller elevar. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på tema for si oppgåve? Korleis bestemte du deg?

Det er ein rimeleg stor sjanse for at du aldri kjem til å bestemma deg heilt for tema for oppgåva di. Mi oppgåve har endra seg fleire gonger etter at eg starta å skriva, og den kjem truleg til å endra seg fleire gonger før eg leverer inn i desember. Det viktigaste er at du finn eit fagområde som du er interessert i, og at du startar med å skriva tidleg. Når du først har starta på eit spor vil temaet gradvis ta form både i hovudet ditt og på papiret.
 

Ingrid Hagen


Foto: Privat

Kvar har du studert? 

Jeg studerer rettsvitenskap ved Universitet i Bergen. 

Kva skal du skrive master om og kvifor er dette viktig/interessant?

Temaet for min masteroppgave er offentlige anskaffelser. Oppgavens nærmere problemstilling er oppdragsgivers avklarings- og ettersendingsadgang etter anskaffelsesforskriften § 23-5. 

Jeg valgte overnevnte tema på bakgrunn av at rettsområdet er noe jeg har hadde lite kjennskap til fra tidligere og som jeg ønsket å lære mer om. Offentlige anskaffelser er et svært viktig, men også komplekst felt som byr en rekke vanskelige problemstillinger. 

En av disse vanskelige problemstillingene knytter seg til hvilken adgang oppdragsgiver har til å foreta avklaringer eller anmode om supplering eller ettersending av dokumentasjon av forhold både tilknyttet leverandørens oppfyllelse av kvalifikasjonskravene, men også i selve tilbudsdokumentasjonen etter tilbudsfristens utløp. Etter tilbudsfristens utløp er muligheten for dialog mellom oppdragsgiver og leverandør om tilbudets innhold svært begrenset. Oppdragsgiver kan likevel foreta visse avklaringer eller anmode om ettersending av dokumenter med hjemmel i forskriften om offentlige anskaffelser § 23-5. 

1. januar 2017 trådte et nytt anskaffelsesregelverk i kraft. Formålet med det nye anskaffelsesregelverket var å forenkle et regelverk som fremsto som både rigid og komplisert å forholde seg til. Departementet har gitt uttrykk for at bestemmelsen i § 23-5 betydelig utvider oppdragsgivers avklarings- og ettersending i forhold til tidligere rettstilstand. På bakgrunn av dette vil jeg undersøke hva som er gjeldende rett etter den nye forskriften, samt hvorvidt den nye forskriftsendringen faktisk utvider avklarings- og ettersendingsadgangen så mye som departementet gir uttrykk for. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på tema for si oppgåve? Korleis bestemte du deg?

Mitt råd er å begynne tankeprosessen god tid i forveien. Velg et tema som interesserer deg og som du ønsker å lære mer om, da vil skriveprosessen bli mye lettere. Jeg tok selv kontakt med fagpersoner som arbeider med offentlige anskaffelser til daglig, og forhørte meg om disse hadde noen forslag til relevante problemstillinger som kunne passe en masteroppgave. Jeg fikk mange gode svar som hjalp med å komme frem til min endelige problemstilling. 
 

Anna Vattekar Sandvoll


Foto: Privat

Kvar har du studert? 

Eg har teke alle åra mine i Bergen og blir også her no når eg skriv masteroppgåva. 

Kva skal du skrive master om, kvifor er dette viktig/interessant og kvifor valde du forskarlina? 

Frå 1. september 2017 er det eit vilkår at alvorleg sinnslidande manglar samtykkekompetanse for å kunne underleggjast tvang i psykisk helsevern. Dette er tema for mi oppgåve. 

Emnet er viktig og engasjerande fordi det dreier seg om kva grenser offentlege styresmakter må forhalde seg til når det skal gjerast tvangsinngrep i enkeltmenneske sine liv. I tillegg er det spennande å kunne bidra til ei avklaring av gjeldande rett på eit så uavklart felt. Det er lite rettskjelder å ta av og difor mange problemstillingar ein må ta stilling til. 
Forvaltningsretten og helserett spesielt har engasjert meg mykje på studiet, så dette var grunnen til at eg tok sikte på å skrive masteroppgåve innan desse fagområda.

Når studiet elles har eit høgt tempo, er det givande å kunne fordjupe seg i denne problemstillinga i eit heilt år. Dette var grunnen til at eg søkte på forskarlinja. På forskarlinja får vi særs god oppfølging. Vi lærer om det å skrive på eit høgt akademisk nivå og får eit innblikk i korleis det er å drive forsking. Undervisninga er også tilpassa det stadiet i skriveprosessen vi er på til ein kvar tid, noko som gjer at vi stadig får inspirasjon til det vidare sjølvstendige arbeidet. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på tema for si oppgåve? Korleis bestemte du deg?

Eit heilt konkret tips kan vere å sjå tilbake på arbeidsgruppe- og storgruppeoppgåver ein har hatt på studiet. Desse er ofte innom uavklarte og vanskelege spørsmål innan det aktuelle fagområdet og kan gi inspirasjon til moglege problemstillingar. Vidare vil eg anbefale å snakke med dei vitskapleg tilsette på fakultetet. Sjølv tok eg kontakt med Bjarte Askeland etter eit informasjonsmøte om forskarlinja. Slik kom eg i kontakt med rettleiaren min Bjørn Henning Østenstad som hjalp meg med å spinne vidare på dei emna eg hadde tenkt ut.
 

Nora Birkelund


Foto: Privat

Kvar har du studert?

Jeg tok alle de første fire årene av mastergraden i Bergen, og på mitt femte studieår valgte jeg å reise til Aberdeen for å ta en LLM. En LLM-grad fra universitetet i Aberdeen består av tre semestere, der du totalt har fire valgfag de første to semestrene, og skriver en oppgave som tilsvarer den norske masteroppgaven det tredje semesteret. Etter planen skal året i Aberdeen bli godkjent som valgfag og mastergrad i Bergen, slik at man både får en norsk og en internasjonal mastergrad. 

Kva skal du skrive master om og kvifor er dette viktig/interessant?

Jeg har valgt å ta en LLM-grad i internasjonal energi og miljørett, og jeg skal også skrive masteroppgave innenfor dette fagområdet. Etter min mening er en master innenfor både energi og miljørett veldig aktuelt for nyutdannede jurister, i et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv. 

For eksempel spiller hensynet til miljø en stor rolle innenfor mange norske rettsområder i dag, samtidig som energibransjen i Norge har behov for en omstilling. Det er nok av nasjonale utfordringene innenfor energi – og miljø sektoren som norske jurister må være med på å møte.  

Samtidig er det også fint at jeg har et internasjonalt perspektiv på fagene mine. Problemstillingene innenfor energi- og miljørett, for eksempel det å sørge for en bærekraftig utvikling, og å dekke verdens energibehov, er i aller høyeste grad globale. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på kva dei skal gjere femte året? Korleis bestemte du deg?

Jeg synes det var veldig vanskelig å bestemme meg, og begynte å tenke på utveksling, master og fagvalg litt i seneste laget. Det avgjørende for meg ble til slutt at jeg hadde lyst til å bli bedre i engelsk, at jeg ikke ville være så langt hjemmefra, og ville bo i en billig studentby. Hvis jeg skal være etterpåklok og komme med et tips må det være å begynne tenkingen på femte studieår så tidlig som mulig. Det er veldig mange fristende alternativer, så det kan være greit å ha god tid til å finne ut hva man ønsker å få ut av det siste året som student.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982