Arkiv

På Nygårdshøyden reiser det seg et høyt, praktfullt bygg som er egnet til å gi et Galtvort-preg over Magnus Lagabøtes Plass. Det har nå vært utdannet jurister i byen mellom de syv fjell i 50 år, hvor det høsten 1969 ble tatt inn 272 studenter. Et eget juridisk fakultet åpnet imidlertid ikke dørene før i 1980. Siden den gang har fakultetet vokst til å huse over 100 ansatte og rundt 2500 studenter. 1855 håpefulle søkere hadde jusstudiet i Bergen som sitt førstevalg i 2019 etter tall fra Samordna opptak.

 
Johan Giertsen mener mange studenter tilstrekkes av Bergensmodellen fremfor den litt konservative studieordningen i Oslo. 

Det juridiske fakultet fikk navnet Dragefjellet ettersom det var et utmerket sted for værforhold som tillot at barn kunne sende opp buedragene sine. Fakultetet har på mange måter blitt et samlingspunkt, hvor det nesten til enhver tid bugner over av jusstudenter i Audun Hugleikssons hall, på folkemunne kalt Vrimle. Når det kommer til å gjøre et dypdykk i fakultetets utvikling opp gjennom tidene, er det nok få som kjenner bedre til Dragefjellets historikk de siste 50 årene enn Johan Giertsen. Selv avla Giertsen embetseksamen i 1983 og har blitt en markant skikkelse på fakultetet siden. 

Giertsen kan fra sin egen tid som student ved fakultetet mimre om et ganske annerledes studieløp enn hva studenter nå er kjent med, hvor eksamen var en sjelden vare sammenliknet med dagens ordning.

– Studiet var lenger enn hva det er i dag. Jeg studerte med forberedende i seks og et halvt år. Det fantes ingen obligatoriske innslag. Vi hadde første eksamen etter ett år, vår andre eksamen etter tre og et halvt år og den siste eksamen etter seks år. Utenlandsopphold var ikke organisert slik som det er i dag. Veldig få, om noen, tok fag i utlandet, forteller Giertsen.

Prosessen frem mot et eget juridisk fakultet i Bergen
Selve etableringen av fakultetet skulle vise seg å gå langt tilbake
– Egentlig strekker historien seg helt tilbake til 40-tallet, da de første studentene begynte å studere juss i byen. Da foregikk undervisningen på kontoret til advokat Emil Eriksen. Selv om studentene satt i Bergen og leste, tok de eksamen i Oslo, meddeler Giertsen.
En tidligere barneskole, og deretter ungdomsskole, utgjorde det som i dag omtales som Gamlebygget og ble kjøpt av universitetet på slutten av 70-tallet. Deretter begynte studentene å strømme til Dragefjellet på begynnelsen av 80-tallet, etter å i noen tid ha vært en liten avdeling på det humanistiske fakultet og det samfunnsvitenskapelige fakultet. JUS 1, Nybygget, stod ikke ferdig før i 1995. Oppføringen forflyttet de ansatte til denne delen av fakultetet, og det ble satt til liv auditorier og flere lesesaler enn de som allerede fantes i Gamlebygget. JUS 2 er en relativt ny utbyggelse som så dagens lys i 2009.
Det var flere grunner til at universitetet så seg nødt til å opprette et juridisk fakultet i byen.
– Dels skyldtes det at behovet for jurister steg, men det ble også viktig å se andre deler av landet utenfor Oslo, forteller Giertsen. 

Bergensmodellen snudde det akademiske ideal på hodet
Ved innføringen av den studieordningen vi har i dag, Bergensmodellen, ble det opprettet et system som fokuserte på obligatoriske kursoppgaver, arbeids- og storgrupper, samt kortere tidsintervall mellom hver eksamen. Giertsen er klar på at han ikke savner den gamle ordningen og at det er nettopp det løpet studentene kjører på Dragefjellet som gjør at fakultetet trekker mennesker fra fjern og nær.

– Det er flere «utenlandsstudenter», altså ikke-bergensere, nå enn før. Tidligere var det mer vestlandsdominert. Mange tiltrekkes av vår studieordning. Den gjør at man ikke kan ta for mye hvile, samtidig som man blir ledet gjennom de første tre årene med obligatoriske krav.
Utviklingen av Bergensmodellen gikk likevel ikke knirkefritt.
– Undervisningsopplegget var omstridt da det kom. Det gamle akademiske idealet er at man får en bok og at man i prinsippet kan sitte på Nordpolen og lese, så lenge man møter opp til eksamen. Deretter kan man reise vekk igjen. Dette urgamle ideal ble etter hvert litt umoderne. Mitt inntrykk er at studentene i Bergen trives godt med vår studieordning, sier Giertsen.
Selv om spesielt arbeidsgrupper og tilhørende oppgaver kan være tidkrevende og slitsomt, har de obligatoriske kravene gode grunner for seg utover det faglige utbyttet de medfører.
– At man kommer inn i arbeidsgrupper tidlig i studiet er også sosialt viktig. Det er lettere å bli kjent med medstudenter og man slipper å gå isolert i flere uker eller måneder som ny student. På denne måten etableres det også kontakt mellom de nye studentene og de eldre studentene i form av arbeidsgruppeledere. Dette er faglig nyttig, sier Giertsen.  
 

Et kortere og mer intensivt studieløp
At studieløpet ble kortet ned og fikk et mer intensivt preg, er noe Giertsen anser som et stort fremskritt.

– I min tid tok det mellom seks og syv år for mange å fullføre studiet, men man vil aldri kunne lære alt. Du kan ha studier med varighet i 10, 20 og 30 år, men likevel vil det være livslang læring etterpå i arbeidslivet. Du kommer ut i stillinger du ikke hadde forespeilet. Det er veldig få som begynner på første studieår som vet hvilken jobb de har om 10 år. Man må lære i jobben, og da kan ikke universitetene ta sikte på at man skal lære alt. I dag er studentene her i fem år, og vi har klart å fylle de fem årene med kvalitet i betydningen intensivt arbeid fra dag én med obligatoriske krav.
Videre mener Giertsen vår studieordning også gir gunstige utslag for det sosiale miljøet på fakultetet.
– Hadde vi ikke hatt så mye obligatorisk, hadde Dragefjellet vært mindre befolket. Nå «må» studentene være på Dragefjellet. Dette befrukter alle mulige undergrupper i Juristforeningen og skaper et sosialt liv som er viktig for studentene, konkluderer han.

Fra 50% stryk til utdanningskvalitetspris
Studieordningen ble uten tvil en suksess. Ikke bare mottok fakultetet departementets utdanningskvalitetspris i 2004, Dragefjellet kan også vise til UiBs Uglepris fra 2006 på bakgrunn av det pedagogiske opplegget i dagens integrerte masterstudium.
– Med Bergensmodellen ble det foretatt et helt nytt grep istedenfor å gå i de gamle sporene som Oslo fremdeles i noen grad gjør. Fakultetet tok en total omstart med flere eksamener i kortere intervaller og obligatoriske krav som ga tettere oppfølgning. Ved skriving av oppgaver jevnt og trutt fikk man trening og tilbakemeldinger. Vi stod for en total fornyelse av jusstudiet.
Mye tyder på at de pedagogiske grepene ga positive ringvirkninger.
– På 70- og 80-tallet var strykprosenten på 50% til tider. Sånn kunne det ikke fortsette. I dag er strykprosenten så lav at den anses marginal, forteller Giertsen.

Karakterjaget ikke et moderne fenomen
Gjennom årenes løp har tusenvis av studenter entret og forlatt Dragefjellet. Selv om fagsammensetninger, eksamensformer og stilen på studentene har endret seg, er det likevel fremdeles én ting som jusstudentene har til felles, enten de studerte på Høyden i 1989 eller 2019.
– Karakterjaget har vært en svøpe. Av en eller annen grunn har jurister siden tidenes morgen vært ekstremt opptatt av karakterer. Det setter folk i bås, meddeler Giertsen.
Professoren har en oppfatning om at innføringen av godkjent/ikke godkjent i samtlige fag på førsteåret foruten arve- og familierett vil kunne bidra positivt til å lette på presset. Ved å fjerne karakterer i fag på førsteåret, mener Giertsen at ferske studenter vil få litt erfaring med studiet før man begynner med karakterfokuset. Likevel har karakterene også hatt sine positive virkninger.
– Selv om mange arbeidsgivere kunne vært litt mindre opptatt av karakterer og mer opptatt av hele mennesket, er det mange som mener at kvinnenes inntog i juriststillinger ikke ville skjedd slik det gjorde hvis det ikke hadde vært for karakterer. Uten karakterer ville det vært mye enklere å fortsette i den gamle retningen av at «menn fra Oslo ansetter menn fra Oslo». Karakterene ga et mer objektivt mål som stilte alle likt uansett hvor i landet man kom fra, forteller han.
Giertsen legger samtidig ikke skjul på at karakterpresset er noe han har dårlig samvittighet for.
– Kunne man ved et trylleslag kvittet seg med karakterhysteriet, ville jeg vært veldig glad.

Digitaliseringen av studiet: Fra arkeologi til Inspera
En nokså fersk utvikling på fakultetet er overgangen til digitalisering, hvor eksamen på PC har vært en hovedregel siden 2015. Giertsen mener digitaliseringen ikke kom én dag for tidlig.
– Jeg synes det er rart at det tok så lang tid. På slutten av studenters eksamener var jo skrifttydingen som arkeologiske utgravninger. Jeg måtte ofte kjempe for å lese hva studentene hadde skrevet, humrer Giertsen.
Å gå fra penn og papir til tastetrykk på PC var noe som ble godt mottatt av studentene.
– Eksamen på PC var mye nærmere den hverdagen studenter flest har, ettersom de bruker PC så mye ellers. Nå står Lovdata på eksamen for dør. Utviklingen vil gå i retning av at flere og flere kilder vil bli tilgjengelig som lovlige hjelpemidler på eksamen. Sånn sett vil eksamensdagene fremover bli mer virkelighetsnære, sier han.

Større fokus på spesialisering som svarer til samfunnsbehov
Muligheten til å spesialisere seg underveis i studiet har også gjennomgått en utvikling i retningen større valgfrihet fra da Giertsen selv studerte på Dragefjellet.
– Vi hadde ett spesialfag. På denne tiden hadde vi ikke studiepoeng, men i dag ville faget kanskje svart til 10 studiepoeng. Nå gjennomgår studentene fire år hvor alle gjør det samme, før man på siste året tar valgfag enten i Norge eller utlandet og skriver master, forteller han.
Den kommende studiereformen ser ut til å åpne opp for flere valgfag, også tidligere i studiet. Det er flere grunner til at valgfag er viktige og må bevares, om ikke gjennomføres i større grad, mener Giertsen.
– Man kunne nok hatt et studium hvor alle gjorde det samme alle årene, men valgfag gjør at man sikrer kompetanse på flere områder. Dersom vi ikke hadde hatt valgfag og de obligatoriske fagene vi har i dag, ville det vært mangel på kompetanse i samfunnet på disse områdene. Skatterett er ikke lenger obligatorisk i Bergen. Hadde vi ikke tilbudt faget som valgfag, ville kompetansen vært betydelig mindre i samfunnet. Slik er det også med selskapsrett. Fakultetet svarer på samfunnets behov for kompetanse på et bredere felt enn hva vi kunne tilby på fem år, sier han.

Et større og internasjonalt rettskildebilde
At fakultetet har blitt påvirket av og tilpasset seg de internasjonale impulsene, er det heller ingen tvil om.
– Utenlandsoppholdene gjenspeiler dette. I min tid var det så godt som ingen som reiste ut for å studere juss som en del av studiet. Nå er dette blitt mye mer vanlig. Vi har også internasjonale rettskilder på en helt annen måte enn før, hvor rettskildeproduksjonen kommer fra flere avsendere enn bare Stortinget og Høyesterett. Fakultetet har også hatt et sterkt menneskerettighetsmiljø og solid EØS-miljø i mange år.
På spørsmålet om de ulike læringsstedene klarer å videreføre samspillet mellom de internasjonale rettskildene og de norske rettskildene til studentene, mener Giertsen at det alltid kan gjøres mer.
– NAV-saken viser jo kanskje at et eller annet sted har noe sviktet. Samtidig er studiet i dag et annet enn før, hvor det var de norske kildene som gjaldt og de andre kildene var veldig perifere, sier han.

«Bergens-briller» ble øyeåpner
Konkret kan det vanskelig sies nøyaktig hvor jusutdanningen i Bergen har vært inne og hatt betydning for rettsutviklingen. Giertsen mener likevel at å se jussen med «Bergens-briller» har gitt andre perspektiver enn hos jusstudentene i Oslo.
– Jeg tror mange av de vi har utdannet her, fordi de har studert i Bergen, har fått andre perspektiver enn de som kommer fra maktens høyborg i hovedstaden. Når man ser jussen fra utsiden av maktapparatet, får man i stor grad øye på forskjellige sider av faget. Vi har i tillegg hatt mange profilerte kollegaer på huset som på sine fagfelt har påvirket lovgivning og domstolpraksis, forteller han.

283 år med jusutdanning, få endringer
Fra jusutdanningens krybbe i København i 1736 og frem til 2019 har samfunnsstruktur, holdninger og organisering av jusstudiet endret seg markant. Likevel kan Giertsen meddele at det er overraskende mye av studiet som har tålt tidens tann og som fremdeles henger igjen den dag i dag.
– Jussen er veldig mye det samme. Det er noe av det spesielle med faget vårt. Dersom man studerer eksamensoppgavene man fikk på 1700-tallet med dem vi gir studentene i 2019, er det ganske utrolig hvor like de er. Selv om lovgivningen er noe endret og man har fått nyere dommer og lærebøker, er de grunnleggende problemene i fagene i stor grad de samme. Hva som er god juss i kontraktsrett, strafferett eller hva det måtte være er ikke så forskjellig fra jussens begynnelse, smiler Giertsen.
Slik sett mener professoren at studenter før hadde noen fortrinn vi kanskje mangler i dag.
– Kildemengden er mye større i dag enn før. Fordelen de hadde i gamledager var at studentene var kanskje mer oppmerksomme på det grunnleggende. I dag er det litt farlig å gå seg vill i x antall dommer og y antall lovtekster. Rent pedagogisk ville det derfor vært smart å studere de gamle eksamensoppgavene for å innse at man ikke trenger å huske alle slags dommer i et fag, så lenge man har det juridiske skjelettet under kontroll.

Veien videre
I anledning den kommende studiereformen er det naturlig å rette fokuset fremover mot fakultetets fremtid, hvor Giertsen stiller seg positiv til endringene som er i spill.
– Reformen som er i arbeid nå vil ikke endre noe grunnleggende. Den vil gjøre en del ting bedre, tror jeg, men Bergensmodellen vil bestå. Det internasjonale vil sige mer inn i fagene enn hva det gjør på nåværende tidspunkt. NAV-saken viser jo viktigheten av å erkjenne at eksempelvis EØS-rett er norsk rett. Man kan ikke ha noen i ett hjørne som jobber med EØS-rett og noen som arbeider med norsk rett i det andre hjørnet. På 2020-tallet her på studiet vil nok en større prosentandel av kildene det foreleses over være EØS-stoff, nettopp fordi det er norsk rett, sier han.