Seksuallovbruddene inn i strafferettskurset

21. mars, 2019

Skrevet av Silje Juul
Foto: Privat


I motsetning til Universitetet i Oslo har man ved Universitetet i Bergen valgt å ikke inkludere seksuallovbruddene som en del av strafferettskurset på fjerde studieår. Dette begrunnes med faren for at en undervisning vil kunne oppfattes som støtende eller belastende for enkelte studenter. Det manglende fokuset på seksuallovbruddene i strafferetten kan imidlertid være problematisk med tanke på fremtidens behov for kompetanse innen dette fagområdet. 

En rekke undersøkelser tyder på at seksuallovbrudd utgjør et betydelig samfunnsproblem. Beregninger tilsier at rundt 10 % av alle kvinner har blitt utsatt for en voldtekt – en statistikk som tilsier at voldtekt er like vanlig som brystkreft i dagens Norge. Mørketallene blant menn er dessuten antatt å være høye. Videre innebærer særlig voldtekt en betydelig krenkelse av den enkeltes fysiske og seksuelle autonomi – med de psykiske langtidsskadene dette kan medføre. 

Samtidig opplyser mange fornærmede i seksuallovbruddsaker i ettertid at de opplever møtet med rettssystemet som en belastning. Dette er trolig noe som kan forklare den lave andelen av voldtekter som ender med en anmeldelse i Norge. På den andre siden ser man at omlag 80 % av alle anmeldte voldtekter resulterer i henleggelse. Dersom man slår disse tallene sammen er kan man anta at kun 1 % av alle voldtekter ender med strafferettslige reaksjoner. 

Samtidig trekkes ofte manglende kompetanse hos politi og påtalemyndighetene frem som en av flere mulige årsaksfaktorer bak den høye henleggelsesstatistikken. Det er derfor betenkelig at et av landets få juridiske fakulteter ikke sikrer fremtidens dommere og politiadvokater en grunnleggende opplæring i seksuallovbruddene på universitetsnivå i strafferettskurset. 

Årsakene bak den lave andelen voldtekter som ender med fellende dom er selvfølgelig sammensatt og komplekst, og skyldes nok i stor grad hvordan etterforskningen av disse lovbruddenes ofte er bevismessige utfordrende og ressurskrevende. Dette vil neppe løses gjennom et par kapitler på litteraturlista eller noen nye læremål i strafferett. Et minimum av undervisning i seksuallovbruddene vil imidlertid gi fremtidens jurister en viss kompetanse innen feltet, og dessuten kunne være egnet til å skape oppmerksomhet og interesse for et fagfelt hvor betydningen av kompetanse hos fagfolket kan inneha viktige ringvirkninger. 

Risikoen for at enkeltstudenter vil oppleve undervisning i seksuallovbruddene som belastende eller støtende er helt klart et problem og en utfordring som må tas med ytterst alvorlighet. Dette må imidlertid veies opp mot det samfunnsmessige behovet for kompetanse og oppmerksomhet rundt et fagområde innen strafferetten som er av stor samfunnsmessig betydning, og hvor møtet med rettssystemet er av fundamental betydning for den enkelte. 

 

Kildeliste