Arkiv

På fest havner jeg i samtale med den selverklærte klimaaktivisten. Du vet, hun med selvklippet pannelugg og litt for store Fretex-klær. Insektene dør, isbreene smelter og ingen bryr seg. Jeg nikker alvorlig og sier meg enig. Hvordan kan folk ikke innse at vi er på vei over stupet? Hver dag dør over hundre arter, og myndighetene kan bry seg om noe så bagatellmessig som kommunesammenslåing?! En fyr bryter inn. Skal dere være med på cage, spør han. Ja, selvsagt! Vi hjelper med å sette opp plastkoppene.

Jeg kjenner ikke en eneste norsk ungdom som benekter klimautfordringene. Alle fnyser av «Folkeopprøret mot klimahysteriet»-siden på Facebook, og rister på hodet over amerikanere i trailerparker som påstår at den globale oppvarmingen ikke er menneskeskapt. Det er ikke noe poeng i å ha en diskusjon om klima med mine medstudenter. Alle er uansett enige. Det er enighet om at klimaendringene er et graverende problem og at det ikke gjøres nok for å begrense konsekvensene. Hvordan kan det ha seg at det fortsatt kjøpes fast fashion, reises på sydentur og kastes tonnevis med mat dersom norsk ungdom bryr seg så mye om klimakampen som vi skal ha det til?

Vi blir fortalt at vi er unge og bryr oss. Vi er forventet å gjøre motstand. Det er tross alt vår generasjons verden det er snakk om, sier de voksne. Så lener de seg tilbake i godstolen, folder hendene over ølmagen og mimrer tilbake til tiden de selv gikk i tog for kvinner, mørkhudete og det meste annet. Men hvor mye bryr vi oss egentlig?

Vi bryr oss når vi kan få fri fra skolen for å streike. Vi bryr oss når vi kan samle en hundrelapp for å pante etter vors. Vi bryr oss når regnskogen i Brasil brenner, og alt vi er forventet å gjøre er å reposte et bilde i ekkokammeret Instagram. Se her, verden! Se på meg! Jeg er en frisk og freidig ungdom med egne meninger. Var jeg flink nå? Det nikkes anerkjennende fra godstolen.

Vi bryr oss når det ikke koster oss noe. Det er lett å være klimaengasjert når det ikke er salg på H&M, eller det ikke regner den dagen det er klimademonstasjon. Det er lett å stemple seg som klimaforkjemper og klandre systemet, myndighetene, fabrikkene, businessreisende, Kina, kuene eller hvem som helst andre enn seg selv. «How dare you?», roper den freidige ungdommen til eldre kvinner som ikke har med eget handlenett på butikken. «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», skriker de til middelaldrende menn som spiser blodig biff på restaurant. Men når togbilletten til Oslo er dobbelt så dyr som flybilletten, kan klimakampen vente.

Problemet er at menneskeartens eksistens avhenger av at den nålevende menneskeflokken ofrer noe av dens komfort. Man skulle trodd at vi som ungdom sympatiserer nok med egne barn og barnebarn, eller i det minste vårt fremtidige selv, til å gjøre en større innsats enn den eldre befolkningen. Dessverre er vi for opphengt i dagens gjøremål og utfordringer til å ta stilling til morgendagens konsekvenser. Hvordan bry seg om et fremtidig, ufødt individ når det undertegnete flokkmedlem har en potensiell forplantningspartner å fokusere på? Hvorfor bry seg om at dette uformelige vesenet vil gå sulten, når vi nettopp har sanket mer enn nok til å klare oss gjennom vinteren? Vi er klar over miljøkonsekvensene av vår komfortable livsstil, men klarer ikke bryte handlemønsteret. På samme måte som en røyker leser «RØYKING DREPER» før han tenner den neste sigaretten, velger vi gang på gang kortvarig nytelse fremfor en bedre fremtid.

Bak den grønnmalte fasaden skjuler det seg en sotet verden av avokado, øl fra plastkopper og forbruk. Utad frontes bærekraft, men bak kulissene er situasjonen en annen. Det er ikke rart vi ikke er villig til å gjøre de nødvendige, ubehagelige endringene dersom motivasjonen for klimakampen er anerkjennelse. Når den feite dama synger og det hele er over, var klimaengasjementet lite til hjelp om det bare var et spill for galleriet. Teppet vil falle, og da er det ingen igjen til å applaudere for godt skuespill.