Arkiv

Jusrevyen 2025 tråkker voldsomt bra!

Anmeldelse av Jusrevyen 2025 "Tråkke varsomt"

La meg gi deg litt kontekst: For meg som for mine forgjengere, er anmeldelse av Jusrevyen noe av det første som skjer som påtroppende redaktør i Injuria. Som kjent er revyanmeldelsessjangeren heller ingen fremtredende del av norske læreplaner. Det hjalp ikke på da invitasjonen tikket inn i mailboksen: revyen skulle utforske «woke og anti-woke» og «scenarioer der du må holde litt igjen og være var på andres meninger, tanker, følelser og fysiske person». Hjelpes, hvordan skulle dette gå?

Foto: Hilda Sønderland Lundanes

Hevder du at temaet ikke er brennhett, lever du under en stein. Å «tråkke varsomt» impliserer en risiko for å tråkke, eller snuble, over en imaginær linje. Den samme risikoen løper du når du skal forsøke å ironisere, vitse, sketsje og tulle om nettopp denne linjen. Kanskje går du helt på trynet, slik som Atle Antonsen, kanskje slipper du unna med en bristet eller forstuet ankel, slik Gauteshow eller Hellerudsvingen.

Men her har altså Jusrevyen tråkket helt rett. Det merker man allerede i åpningsnummeret – de særeste, morsomste og merkeligste scenarioer og kjepphester presenteres og behandles på en eksemplarisk måte: vi dykker akkurat så dypt ned i materien som nødvendig for å le, men ikke så dypt at man begynner å tvile på ensemblets egentlige agenda. Dette blir en forrykende aften, skjønner jeg.

Foto: Kevin Ruud

Injurias utsendte har fått kremplasser, like bak Giertsen. Slik får jeg prima utsikt til både sketsjen om avtalerettseksamen og sjefens påfølgende reaksjon – priceless! Må vite; Jusrevyen har tidligere vært kjent som noe intern, med mye juridisk sjargong og referanser kun Drager forsto. Gradvis har man fjernet seg fra dette, en tilgjengeliggjøring som støttes av undertegnede, selv om det nødvendigvis reduserer Injurias hjemmebanefordel sammenlignet med tungvekterne BT, Studvest og K7 Bulletin.

Foto: Kevin Ruud

«Krenkorama», «krenkehysteriet», «woke» og så videre, kjennetegnes gjerne av det man mener er en overdreven vekt på subjektive og individuelle følelser og opplevelser. Jusrevyen har tatt det til det ekstreme: hvordan står det egentlig til med potteplanten, Messi-plakaten og det som verre er, på promperommet til 28-åringen Lavrans? Kanskje bør vi tenke mer på Twist-bitene sine følelser? Vi får også være med inn steder vi ikke egentlig skulle vært; i en absurd versjon av plan- og bygningsetaten, og på et høyst privat legebesøk med Kongen.

Foto: Kevin Ruud

Etter en heidundrende avslutning på første akt, hvisker en liten fugl Injurias utsendte i øret at det beste fortsatt er i vente, når vi går ut til pause. Ja vel, hva kan så det være?

Det lille fnugg av skepsis som eventuelt skulle være igjen blåses av banen sammen med resten av meg når revybandet spiller opp til medley ved inngangen til annen akt. Selv om bandet har gitt meg frysninger av og på gjennom hele første halvdel, er det her de virkelig skinner. Alt fra DeLillos til 1.Cuz og Greekazo; hva er det de ikke kan spille, egentlig?

Foto: Hilda Sønderland Lundanes

Når resten av ensemblet følger opp så til de grader, blir andre akt upåklagelig. Skuespillerne snur opp ned på alt du trodde du visste – det er nemlig «motsatt-dag» i dag. Kanskje er den neste store kvinnehelseeksperten en helt annen enn du skulle tro? Kanskje har du misforstått kleskoden og kommet i det som viser seg å være et veldig lite innafor (men etter ryktene å dømme veldig godt sydd) kostyme? Og kanskje er det egentlig bare innbilning når du forteller deg selv at du redder verden ved å donere klær til Fretex?

Det hele avsluttes naturligvis med et smell av et avslutningsnummer, før det er over. Plutselig var to timer gått, og Jusrevyens premiere overstått. Revyen har tråkket akkurat passe varsomt og holdt seg hårfint innenfor den imaginære linjen, noe som er imponerende, tatt i betraktning alle de brennbare temaene vi har vært innom i løpet av kvelden på Straffbar. 

Heller ikke utenfor scenen har revygjennomføringen snublet en eneste gang, takket være alle ildsjelene som jobber hardt, men kanskje ikke synes like mye. Hele greia er gjennomsyret av kvalitet, det nærmest stinker ståpåvilje der jeg sitter og nyter forestillingen uten bekymring i mitt sinn, foruten én: hvordan skal jeg, en skarve redaktør uten anmeldererfaring, gjenskape denne fantastiske følelsen med ord?

Jeg tillater meg derfor, uten varsomhet, å ordrett sitere Giertsen fra premierekvelden:

– Fabelaktig, fabelaktig, fabelaktig!

Terningkast: 6