Arkiv

Det følger av straffegjennomføringsloven § 2 at straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold. Frem til i dag har det kun vært lov til å bruke noen former for tvangsmidler i noen konkrete situasjoner i norske fengsler. Kriminalomsorgen har imidlertid den siste tiden rapportert et økende problem med blant annet spytting fra de innsatte.¹ Det økende problemet hos de innsatte har resultert i at det har kommet et nytt lovforslag som vil utvide anvendelsesområdet for bruk av tvangsmidler. Det nye lovforslaget innebærer at straffegjennomføringsloven §38 får et nytt ledd som er underlagt en lavere terskel for bruk av ulike konkretiserte tvangsmidler.²

Adgangen til å utøve tvang har tradisjonelt vært underlagt en høy terskel i norsk rett. Ettersom det nye lovforslaget vil senke denne terskelen kan det stilles spørsmål vedrørende hvilke konsekvenser lovforslaget kan medføre i norske fengsler.

Lovforslag – endring av straffegjennomføringsloven § 38

Kriminalomsorgens adgang til å utøve tvang er lovfestet i straffegjennomføringsloven § 38. Bestemmelsens nåværende annet ledd fastsetter at kriminalomsorgen kun skal bruke tvangsmidler dersom forholdene gjør det «strengt nødvendig» og «mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelig». Ordlyden tilsier at tvang ikke skal utføres med mindre tvangsbruk er noe som må til.

Det aktuelle lovforslaget skal tilføre § 38 et nytt annet ledd, og overnevnte ledd blir bestemmelsens tredje ledd. Endringen innebærer en lavere terskel for bruk av visse tvangsmidler enn det bestemmelsen for øvrig gir adgang til. Formålet med lovforslaget er å gi kriminalomsorgen virkemidler for å forhindre uønsket atferd som ikke er av en så alvorlig art som nevnt i § 38 ellers. Eksempelvis virkemidler for å forhindre spytting fra de innsatte. Lovforslaget lyder slik:

«Håndjern, transportjern, bodycuff, spytthette og tilsvarende tvangsmidler som er godkjent av Kriminalomsorgsdirektoratet, kan benyttes for å avverge andre fysiske angrep på person, når angrepet vil være egnet til å vekke frykt, smerte eller annet betydelig ubehag»

Lovforslaget konkretiserer ulike tvangsmidler som gir visse rammer for tvangsutøvelsen. 

Problematikken reiser seg derimot knyttet til vilkårene som aktualiserer adgangen til eksempelvis å ta i bruk spytthette. Hvorvidt en handling anses å være «egnet til å vekke frykt» er svært skjønnsmessig, og en persons subjektive forhold knyttet til frykt vil kunne variere. En slik upresis ordlyd vil kunne medføre vilkårlighet i skjønnsutøvelsen.

Mulige konsekvenser av lovforslaget

Faren ved en for vid og skjønnsmessig adgang til å utøve tvang vil kunne skape store variasjoner ved når tvangsbruk egentlig anses nødvendig. Videre vil dette kunne medføre et misbruk av tvangsmidlene da terskelen for bruk vil være vanskelig å fastsette. De vage inngangsvilkårene for tvangsbruk etter lovforslaget sammenholdt med kriminalomsorgens tidligere kritikk for tvangsmisbruk gir grunnlag for bekymringer. 

Likeså må konsekvensen av bruk av de nye tvangsmidler fremheves. Bruk av spytthette på institusjon sammenlignet med politiets bruk ved pågripelse skiller seg betydelig fra hverandre. Spytthette påfører ikke noen form for smerte, men er klart et tvangsmiddel som vil være undertrykkende for den innsatte. En slik tvangsbruk kan skape enda større distanse mellom innsatte og fengselsansatte, samt bidra til en svært negativ utvikling som kan få konsekvenser for den innsattes soningsforhold.

Advokatforeningen stiller seg kritiske til det nye lovforslaget. Dette skyldes at de anser det som uheldig at fengselsansatte får en videre adgang til bruk av tvangsmidler i en allerede krevende arbeidshverdag, istedenfor økt bemanning og programmer. Man vil her kunne risikere at betjentene lettere tar i bruk tvangsmidlene enn det å tilby alternative løsninger. En økt bruk av tvang vil ha en negativ effekt på de innsattes frustrasjonsnivå, og kan medføre negative konsekvenser for den innsattes soningsforhold og relasjonen til de fengselsansatte.³

Avslutningsvis må det likevel fremheves at det er forståelig at fengselsansatte trenger hjelpemidler for å kunne utøve sine arbeidsoppgaver. Spytting eller annen utagerende atferd kan skape frykt eller ubehag for de ansatte, og noen hjelpemidler vil kunne forhindre slik atferd. Spørsmålet er derimot om en utvidet adgang til bruk av tvang under svært skjønnsmessige vilkår er løsningen på problemene som kriminalomsorgen står overfor knyttet til utagerende innsatte.