Arkiv

Samboere kjennetegnes ved at de lever i et ekteskapslignende forhold, uten å være gift. Denne definisjonen brukes også i loven[1]. I teorien defineres samboere som to mennesker i en «etablert følelsesmessig enhet» med sikte på et samliv av varighet[2]. Samboere faller derfor utenfor lovgivningen for ektefeller, på tross av at de kan være samboere i lang tid og ha felles barn.

Samboerskap som samlivsform har gradvis økt i popularitet. I 2015 var det 700 000 mennesker i Norge som levde i samboerskap. Dette utgjør 18 % av befolkningen (SSB, 2015). Samboerskap er mest populært i alderen 25 til 35 år. Videre er det svært normalt å leve som samboere før man gifter seg. I 2009 hadde 80 % av alle gifte, født mellom 1950 og 1984, vært samboere først[3].

Denne artikkelen er basert på dagens rettstilstand. Jeg vil fokusere på reglene som kommer til anvendelse ved opphør av samboerskap. Jeg vil kort nevne reglene for opphør ved død, for så å gå nøyere inn på hvilke regler som anvendes når samboerskapet opphører ved brudd.

Rettsstillingen under samlivet
Et samboerskap vil i utgangspunktet ikke innebære noen endring i det økonomiske forholdet mellom samboerne. Det hver av samboerne eide før de flyttet sammen, eier hver av dem fremdeles. Det samme gjelder i utgangspunktet det man kjøper, arver eller får i gave under samlivet. Partene kan imidlertid bli sameiere av gjenstander under samlivet. Sameie kan for eksempel oppstå ved avtale eller ved mottakelse av gave og arv i fellesskap. Jeg går ikke nærmere inn på reglene om sameie.

Opphør ved død
Arveloven skiller mellom arverett for samboere med og uten barn. De som «har, har hatt eller ventar barn med den avdøde» har arverett til 4 G, jf. § 28 b. Dette gjelder uten hensyn til pliktdelsarven til samboernes barn. Samboer arver likevel ikke dersom førstavdøde, forut for sin død, har opplyst gjenlevende om at han i testament vil begrense eller frata arveretten. I det tilfellet vil gjenlevende ikke arve noen ting. For samboere uten felles barn, vil arveretten være betinget av at det er nedfelt i testament. Samboerne må ha vært samboere i minst 5 år. Gjenlevende vil da ha fortrinnsrett på 4 G, en rett som går foran pliktdelsarven til livsarvinger, jf. § 28 b første ledd annet punktum. Arv utover dette må tas av «friarven». Oppretter førstavdøde ikke testament, vil samboeren følgelig ikke arve ham.

Samboer som nevnt, har også en begrenset rett til å sitte i uskifte, jf. § 28 c første ledd. Denne retten gjelder for samboere som har, har hatt eller venter felles barn. For samboere uten barn, er retten betinget av testament.

I alle tilfeller som faller utenfor reglene som er nevnt, gjøres det økonomiske oppgjøret etter hovedregelen. Hver tar da ut det de selv tok med inn i samboerskapet. Samboernes rettsstilling og økonomiske trygghet ved dødsfall er derfor i stor grad betinget av førstavdødes og de øvrige arvingenes velvilje. Dette kan føre til absurde situasjoner hvor mor står arveløs, mens deres felles barn overtar bolig, innbo, bolig, båt og penger.

Opphør ved brudd
Det foreligger per dags dato ingen lov som regulerer formuesfordelingen ved opphør av samboerskap ved brudd. Det er da eierforholdet som avgjør, og hver beholder sin gjeld og sine eiendeler. I vurderingen av hvem som eier hva, er det de reelle eierforholdene som er avgjørende, ikke hvem som formelt er registrert som eier[4]. Dette skaper forvirring i mange av sakene JURK behandler.

Samboere står fritt til å avtale hvordan eierforholdene skal være. De står også fritt til å avtale hvordan en deling ved endt samboerskap skal gjøres. Der det foreligger avtale byr den rettslige vurderingen sjelden på problemer. En slik avtale kan inngås når samboerskapet inngås, underveis eller ved opphør. Dersom samboeravtalen er avtalerettslig gyldig, legges denne til grunn. Avtalerettens sensurregler kommer til anvendelse. Undersøkelser[5] viser at kun 1 av 4 par har inngått en slik avtale.

Opparbeidelse av eierandel

Det er særlig i langvarig samboerskap at eiendomsgrensen byr på problemer. JURK erfarer ofte at den ene samboeren prioriterer jobb og betaler huslånet, mens den andre bidrar i hjemmet med barn og betaler forbruksutgifter. Alminnelige formuerettslige prinsipper gjør at den som kjøper en gjenstand, også blir eier. Et sentralt spørsmål blir da hvorvidt, og hvordan, den som ikke direkte bidrar til anskaffelsen av husholdningens verdier, skal bli medeier. Medeiendomsrett bestemmer også hvilken økonomisk situasjon vedkommende står i ved samlivsbruddet.

Det er sentral rettspraksis på hvordan en samboer kan opparbeide eierskap til formuesgoder på annen måte enn ved avtale. Den første dommen om dette er Husmordommen (Rt. 1975 s. 220). Denne saken gjaldt et ektepar, men den samme ulovfestede vurderingen gjør seg gjeldende for samboere. Både direkte og indirekte bidrag er relevante for hvem som har ervervet. Direkte bidrag er at man skyter inn penger eller stifter gjeld i forbindelse med ervervet. Indirekte bidrag er enten hus- og omsorgsarbeid eller betaling av forbruksutgifter. Grunntanken er at den som har påtatt seg mer enn sin del, har frigjort tid eller kapital for den andre. Dersom denne frigjorte tid eller kapital benyttes til anskaffelsen av eiendeler, foreligger det en medvirkning til anskaffelsen. Om medvirkningen er stor nok, kan den indirekte bidragsyteren bli medeier. Vurderingene som må tas er derfor om en person har bidratt med mer enn sin andel og om dette har frigjort tid eller kapital for den andre. Videre må det vurderes hvor stor frigjøringen er og hvilken grad av fellesskap ervervet har.

Når rettskilden er rettspraksis, og vurderingen skjønnsmessig og sammensatt, blir rettstilstanden lite forutsigbar. Delingen er gjort til et spørsmål for jurister, og ikke noe samboerne med enkelthet kan løse seg imellom. Dette skaper konflikter og unødvendig belastning av domstolene. Videre gjør det at mange samboere som i hovedsak har bidratt indirekte til de store formuesgodene, står tomhendt igjen. Et lite rimelig resultat mener JURK.

Vederlagskrav
Denne problemstillingen kommer på spissen hvor den ene samboeren har brukt midler som har kommet den andres eiendom til gode, for eksempel oppussing. Vederlagskravet skal kompensere for partens bidrag, som ikke har vært stor nok til å resultere i eierandel.

Normen om vederlagskrav er utviklet i juridisk teori og av Høyesterett. Hvert tilfelle må vurderes konkret. Dette gjør rettstilstanden usikker. Den første dommen hvor vederlagskrav vurderes, er Stell- og pleiedommen (Rt. 2000 s. 1089). I denne saken hadde den ene samboeren pleiet og stelt for sin syke samboer. De hadde vært samboere i 14 år, og det var avdøde som eide leiligheten. Vurderingen for Høyesterett var om gjenlevende kunne tilkjennes et vederlag for arbeidet hun hadde gjort. Førstvoterende konstaterer at grunnvilkåret for å få vederlag, er at samboeren har tilført den andre «en betydelig økonomisk fordel i form av berikelse eller besparelse» (avsnitt 29). Videre må vederlag være rimelig (avsnitt 32).

Vederlagskrav ble igjen behandlet i HR-2011-1739 og HR-2011-1740[6]. I disse sakene anførte de kvinnelige samboerne at de hadde krav på et økonomisk vederlag som følge av at de hadde tilført sine respektive menn en betydelig økonomisk fordel ved å betale mer enn sin del av forbruksutgiftene. Det diskuteres i juridisk teori[7] hva som menes med «sin del».  De kvinnelige samboerne anførte et evneprinsipp. Dette prinsippet går ut på at hver av partene forutsettes å bruke en like stor andel av sin inntekt på felles forbruk. Dekker en part forbruk utover denne andelen, anses dette å være en økonomisk fordel for den andre. Høyesterett tok i stedet utgangspunkt i et halvpartsprinsipp i det de uttalte at det i stedet er «naturlig å ta utgangspunkt i at familiens felles forbrukskostnader deles likt mellom samboerne» (HR-2011-1739, avsnitt 30). Høyesterett mener altså at man ikke har tatt mer enn sin del, dersom man ikke har betalt mer enn halvparten av forbrukskostnadene. Dommens resultat kan innebære at i forhold hvor det er stor økonomisk skjevhet mellom samboerne, vil et vederlagskrav i praksis være utelukket.

Husstandsfellesskapsloven
Denne loven gir en viss rett til å innløse den andre samboerens bolig til markedspris. Vilkårene for at loven skal komme til anvendelse er gitt i § 1. For det første må samboerne være over 18 år. De må ha bodd sammen i minst to år eller ha, ha hatt eller vente barn sammen. Videre må eiendommen som kreves overtatt, utelukkende eller hovedsakelig ha tjent som partenes felles bolig. Det siste vilkåret er at sterke grunner må tale for overtakelse. Det betyr at interessen eller behovet for å overta, må veie tyngre enn behovet for å beholde eiendommen. Det gjøres en bred helhetsvurdering, hvor blant annet barna og deres tilknytning har betydning. Retten får anvendelse også ved samboerens død.

Problemer
I JURKs saksbehandling møter vi mange som kommer dårlig økonomisk ut ved endt samboerskap. Det er særlig to forhold som er problematiske. For det første er ekteskapsinngåelsen skjæringspunktet for eierskap. Dette er utfordrende, siden norske par i all hovedsak starter sitt parforhold med et samboerskap. På denne måten starter samlivet før ekteskap blir aktuelt. Den likestillingen og delingen ekteskapsloven søker å beskytte, får dermed ikke samme betydning for samboerskap.

Videre har de aller fleste ingen samboeravtale. Undersøkelser[8] viser at få samboere har samboeravtale. Da faller man tilbake på utgangspunktet om at hver tar med sitt etter at samboerskapet tar slutt. Den eneste muligheten er da å argumentere for opparbeidelse av eierandel eller krav om vederlag. Det kan også være uheldig med en samboeravtale inngått tidlig i samboerskapet, hvis økonomiske forhold og varigheten av samboerskapet har endret seg vesentlig på tidspunktet for bruddet.

Generelt opplever JURK at det er store misforståelser og forvirring rundt dagens rettstilstand. Allerede på 90-tallet ble utfordringene for samboere utredet[9]. Det ble konkludert med behov for opplysning og kunnskapsutvikling. JURK ønsker at politikerne igjen tar opp tråden, og tar på alvor problemene som dagens rettstilstand fører til. Gjennom sin saksbehandling opplever JURK at manglende regulering for samboere svekker likestillingen og legger til rette for fattigdom.