Arkiv

Eirik Holmøyvik er professor ved Det juridiske fakultet i Bergen og jobber særlig med statsrettslige problemstillinger. Holmøyvik er blant annet medlem av det regjeringsoppnevnte valglovutvalget, Veneziakommisjonen, og er ikke fremmed for å delta i det offentlige ordskiftet i form av debattinnlegg.
 

Hvis du sto helt fritt til å fjerne en lov, hvilken hadde du valgt?
- Eg ville ha fjerna to ord og eitt komma frå straffelova § 231 om narkotikabrotsverk. Orda som skal vekk er «erverver, oppbevarer». Kampen mot rusmisbruk bør førast med sosial- og helsepolitiske verkemiddel, ikkje strafferetten.

Hva irriterer deg mest med jussen i ditt daglige virke som jurist?
- Eg irriterer meg ikkje så mykje over juss. Eg er langt meir oppteken av at dei bergensktalande ungane mine skal lære seg å uttale kj-lyden korrekt. Men skal det vere noko, så må det vere det snirklete kansellispråket så mange juristar og jusstudentar skriv. Det største hatobjektet mitt er ordet «forutberegnelighet». Det boblar inni meg når eg høyrer dette ordet brukt utan nærare presisering.

Overbevis oss om hvorfor akkurat ditt spesialfelt er noe jusstudentene burde vurdere.
- Mitt spesialfelt er den klassiske institusjonelle statsretten. Dette er reglane om korleis den øvste statsmakta er fordelt og utøvd blant statsmaktene. Her møtast rett og politikk, nasjonal rett og internasjonal rett. Her balanserast rettsstat med demokrati og fleirtalsstyre med mindretalsvern. Kort sagt er statsretten dei grovaste tannhjula i demokratiet og i rettsstaten. Statsretten ligg bak og utgjer ei ramme og grunnlag for dei finare tannhjula i rettssystemet, som forvaltningsretten, strafferetten, prosessretten og så bortetter. Ja, og så er statsretten som regel lex superior. Kan det bli stiligare?