Arkiv

Nei, du må ikke stoppe opp studiet ditt. Ja, du får studiepoeng og lønn. Ja, du får egne klienter. Nei, vi ser ikke på karakterene dine. Og ja, du kommer til å elske det!

Lite visste jeg, første dagen jeg møtte opp hos Jussformidlingen for å ha min første arbeidsdag, at jeg skulle få tildelt en bunke med saker som jeg skulle ha ansvar for. Jeg ante ikke at klienter kom til å referere til meg som «advokaten min» overfor motparter, og at jeg kom til å kjempe mine egne klienter sin sak i forliksrådet og arbeidsforhandlinger.  
 
Med klump i magen og angst i blikket, tok jeg fatt på å ringe klientene mine for å informere om at jeg nå var ansvarlig for deres sak og at det var meg de måtte ringe om de lurte på noe. De fleste var hyggelige, men noen var frustrerte og lei seg. Utfordringene sto på dør fra første dagen. Jeg skjønte tidlig at jussen var viktig, men at det å finne gode måter å forholde seg til klientene på var vel så viktig – og utfordrende.

Vi krever 100 000 kr i erstatning! 

Hvem skulle tro at jeg etter én måned i Jussformidlingen skulle innkalle til arbeidsforhandlinger, og forhandle med motparts advokat. Etter forberedelsesmøter med klient bar det direkte i til tider heftige forhandlinger om erstatning for usaklig oppsigelse eller avskjed. Det er ikke alltid like lett å forhandle med en usaklig arbeidsgiver som synes klient er «en dust» og at loven ikke gjelder for dem. Og plutselig kommer det frem at klient, som vi skal tro på, faktisk ikke møtte på jobb flere dager. Da gjelder det å holde hodet kaldt og å tenke ut gode taktikker «on the spot». Noen ganger leder det til sluttavtaler på ti-talls tusener, mens andre ganger må man gi seg på tap. Først da får man virkelig kjenne på kroppen hvordan jussen fungerer i virkeligheten og hvor den ikke strekker til.

Hallo Forliksrådet 

Etter hvert som jeg jobbet med arbeidsrett, ett av Jussformidlingens kjerneområder, fant jeg raskt ut at et brev med krav om utestående lønn og feriepenger ikke alltid vippet arbeidsgiver av pinnen. Da var det bare en klage til forliksrådet som var godt nok. Etter noen uker fikk jeg brev i posten med innkalling til rettsmøte. Et rettsmøte hvor jeg, som prosessfullmektig, skulle være med å avgjøre om klient får en dom i sin favør eller ikke. Greit nervepirrende, men også ganske kult når du går seirende ut med en rettskraftig dom som gir din klient de beste rettigheter. 

Dersom saken gjelder en husleietvist, må vi gjøre samme jobben i Husleietvistuvalget. Da er det jurister som sitter på den andre siden av bordet, og den juridiske argumentasjonen og forståelsen din blir enda viktigere. Å skrive juridiske brev og gå i forhandlinger med motparter, er en uvurderlig erfaring - en erfaring mange gjerne må vente lenge på, til og med etter fullført utdanning.

Nei, du er kanskje professor på UiB, men her tror jeg du tar feil 

Ikke nok med at jeg satt med 30 aktive saker på en gang, to med rettslige frister som haster og tre brev jeg skulle gjennomleses for andre saksbehandlere. I tillegg skulle alle brevene jeg skrev printes ut i flere eksemplarer, deles ut til andre saksbehandlere og en ansatt fra UiB, og jeg skulle lese de høyt. Jepp. Eksperter på for eksempel arbeidsrett fra UiB skulle lese mitt brev og godkjenne det for utsending. I begynnelsen hørtes dette grufullt ut. Hva visste vel jeg om arbeidsrett eller husleierett? Dette var ikke fag jeg hadde fått kunnskap om gjennom studiet. Men nå er jeg kritisk, på hugget og påpeker når professoren sier noe jeg mener er feil eller upresist. Jeg kan argumentere for hvorfor jeg har valgt de løsningene jeg har og hvorfor brevet til motpart bør være så krast, eller ikke krast, som det er. 

Publisert i en av Norges største aviser

Etter kort tid i jobben, da jeg endelig hadde begynt å kjenne på flyten i saksbehandlingen, måtte jeg plutselig omstille hjernen min helt. Det var tid for rettspolitisk uke og alle saksbehandlerne måtte skrive artikler som skulle sendes ut til aktuelle magasiner, aviser og nettsider. Etter mange år med passiv scrolling på nettsidene til noen av Norges største aviser var det plutselig jeg som skulle skrive en debattartikkel som skulle tale for rettsikkerheten til de svakeste i samfunnet. Etter å ha erfart hvor mye rart som skjer i forliksrådet, arbeidstakers manglende rettigheter i konflikt med arbeidsgiver og det treige systemet i NAV, var det flust av problemstillinger å velge i. Med vår innsikt og kompetanse på mange av disse områdene er det klart at vi er en interessant debattdeltaker i landets store aviser. 

En liten familie 

Det er ikke til å legge skjul på at jeg etterhvert både pustet og tenkte Jussformidlingen. Ikke bare på grunn av noen lange dager på jobb, men også på grunn av det sosiale fellesskapet vi har utviklet. Sjeldent har jeg vært nærmere folkehøyskole-følelsen som alle tidligere folkehøyskolefolk beskriver som «det beste året i mitt liv». Plutselig er du en del av en gruppe med vidt ulike personligheter med ulike erfaringer. Personer som kommer fra ulike fakulteter i landet eller folk du har gått på kull med i tre-fire år, men aldri sett. Det er ikke gitt at 22 ulike personligheter, som skal gå oppå hverandre hver eneste dag og som skal samarbeide og støtte hverandre, vil fungere sammen. Men med gode sosiale arrangement og en sterk samholdskultur som ble innført fra første dag, kjentes det etter kort tid som om man har kjent hverandre i mange år. Man blir litt som en søskenflokk. Man kan krangle og diskutere, være uenige og oppgitt, men når det kommer til stykket så er man der for hverandre. Helt ærlig, det føles ganske godt å prøve og feile sammen med 21 andre personer, fremfor å gjøre de samme feilene alene hos et advokatfirma.

Ett år har gått

Nå har ett år plutselig gått siden jeg angstfylt entret Jussformidlingens lokaler. Ett år har gått og jeg har erfart at jussen kan være perfekt i teorien, men at den ikke alltid strekker til i praksis. Ett år har gått og jeg har diskutert, forhandlet og kjempet for mine klienter. 

Ett år har gått og jeg er snart ferdig utdannet - med verdifull arbeidserfaring.