Arkiv

Illustrasjon: Emilie Mellbye Rytter

”Har du lest mønsterbesvarelsen fra 2014 eller? Jeg løste oppgaven på en helt annen måte, manglet masse!?”. Kjenner du deg igjen? Mange studenter bruker lang tid på å pløye seg gjennom mønsterbesvarelse etter mønsterbesvarelse. Men hvor mye gir egentlig dette? Vi har forhørt oss med to professorer på Det juridiske fakultet, Christian Franklin og Jørn Sunde, om hva de mener om temaet.

Christian Franklin, som blant annet er kursansvarlig for Norske og internasjonale rettslige institusjoner (NIRI), er først ut.

– Mønsterbesvarelser, Jesus! Jeg forstår hvorfor studenter synes det er nyttig å se på hvordan andre har løst en oppgave – mønsterbesvarelser skal jo representere beste karakter. Problemet er bare at besvarelsene skaper en slags flokkmentalitet. Studentene tror mønsterbesvarelsene gir uttrykk for den perfekte besvarelsen, men denne finnes ikke.

Vi har likevel inntrykk av at mange jusstudenter tror at mønsterbesvarelser alltid er uttrykk for nettopp det sensor ønsker å se.

– Det vi ser etter er selvstendig tanke. Det er derfor dere er her. Man hører jusstudentene snakke om skolen – dette er ikke skole, det er et universitet. Frihet under ansvar. Vi har mye obligatorisk opplegg på jussen i Bergen, men studentene kan likevel jobbe selvstendig innenfor den obligatoriske rammen.

Det er jo egentlig ganske selvsagt at man ikke skal bli for opphengt i en eksamensbesvarelse skrevet av en stresset jusstudent under tidspress. Det som er uheldig er at mange studenter bruker mønsterbesvarelsene som mal for å løse egne oppgaver.  

– Vi lager ofte eksamensoppgaver som bygger på tematikken studentene har møtt på arbeids- og storgruppene, men vi vrir gjerne litt på spørsmålet. Noen studenter bruker da den samme malen som har blitt brukt tidligere i en mønsterbesvarelse. Da tenker man ”ok, flokkmentalitet, de gikk i baret på den”. Det skinner veldig igjennom for meg når studenter begår disse feilene.

Det er blant annet undergruppene Fagstyret og Injuria som gjør mønsterbesvarelser tilgjengelig for studentene på nett.  Besvarelsene er bare noen tastetrykk unna, noe som medfører lav terskel for å ta en titt. Og dette er jo ikke noe problem – de publiseres jo for at studenter skal få innblikk i hvordan oppgaver tidligere har vært løst.

– Jeg hadde sikkert også brukt mønsterbesvarelsene. Jeg skjønner særlig at studentene tidlig på studiet leser dem, da de ikke vet helt hva de driver med. Men mønsterbesvarelsen synes å komme i veien for læringsprosessen. Det studentene egentlig skal lære når de er her er selvstendig tenkning. Derfor synes jeg de bruker for mye tid på mønsterbesvarelser.

Som student er det ofte vanskelig å vite hvordan man skal få best utbytte av tiden på lesesalen. Vi eksponeres for en rekke forskjellige kilder: lovteksten, læreboken, eksamensoppgaver, mønsterbesvarelser og sensorveiledninger for å nevne noen. Pensum kan virke, og er ofte, stort og uoversiktlig. Hva skal man fokusere på?

– Det kan være greit å lese mønsterbesvarelser for å få en idé om hvordan folk har gjort det før, men det blir i overkant mye å bruke dette som en mal for hvordan man selv skal bygge opp egen oppgave. Dette vil gjenspeile seg i karakteren. Studentene får ikke bedre karakter av å holde på sånn, tvert imot. Det vi ser etter er de som tør å skille seg ut og klarer å bygge opp et metodisk godt argument. Dette får studenter stor uttelling for på eksamen. De vil skille seg ut fra de andre 350 studentene som skal få karakter på et kurs. Studentene må lære å lære, prøve og feile. Jeg har et inntrykk av at mange jusstudenter er veldig redd for å feile, å drite seg ut. Men så tenker jeg ”herregud, hvorfor er dere her da”? Vi er her for å bli bedre, er vi ikke det?

Vi har også tatt en prat med Jørn Sunde – kursansvarlig for blant annet rettshistorie og komparativ rett ved Universitetet i Bergen.

– Jeg har et ambivalent forhold til mønsterbesvarelser. De gir et inntrykk av at det er en rett måte å svare på en eksamensoppgave på. A-besvarelsene man får på et kurs kan være veldig, veldig ulike. Ingen oppgave har alt. Som regel vil det være ett eller annet som er virkelig godt med en oppgave, og som gjør at manglene blir små. Et mønster ved vår undervisning, som jeg synes er problematisk, er at vi i for stor grad gir uttrykk for at det finnes én rett løsning på én rettslig problemstilling.

´

Sunde har jobbet med studenter på både første og senere studieår, og har gjort seg opp noen tanker om hvordan studentene på de ulike avdelinger typisk angriper en oppgave.

– På første studieår merker jeg en slik fantastisk kreativitet. Førsteårsstudenter har en vilje til å skrive og diskutere – de skal erobre verden. Men når jeg møter studentene igjen etter tre år er dette helt borte, fullstendig borte. De fokuserer da mye mer på å skrive på ”rett måte”. Det er en slags angst for å ikke gjøre det godt nok.  Jeg ber dem om å skrive slik som de vil, men da får jeg ofte svaret: ”Men hva om sensor ikke liker den måten?”. Poenget er at mange studenter ikke forstår at det finnes flere muligheter å skrive på. Hvis du alltid prøver å være på den sikre siden, og blir for opptatt av å skrive ”rett”, så holder du så mye tilbake. Dette fører til at du fremstår som usikker på jussen, og ikke får uttelling for det du kan.

Surprise: Juss er ikke som matematikk. Det finnes, til både glede og frustrasjon, ingen fasit. Dette vises blant annet i rettsapparatet, hvor saker både påankes og dissenteres. Og dette er noe vi studenter må ha i mente når vi leser mønsterbesvarelser.  

– Problemet er at man gjerne tror at alt er rett i en mønsterbesvarelse – det er det slettes ikke! Også A-besvarelser har feil og mangler, men vi er ikke så strenge at det ødelegger muligheten for gode karakterer. Vi godtar mye, men det fungerer sjelden å prøve å presse et bestemt faktum inn i et for fast mønster. Jeg vil at studentene skal huske på at sensor er ute etter det gode og det spennende i en oppgave. Vi prøver jo å gi en så god karakter som mulig. Det vi ser etter, er ikke det flinke og det innlærte – vi vil se at du brenner for noe. Dette gjelder for øvrig ikke bare på studiet, men også senere i karrieren.

Men mønsterbesvarelser kan jo naturligvis ikke være utelukkende negativt.

– I utgangspunktet er mønsterbesvarelser en god ting. De ville imidlertid fungert best hvis det allerede fantes en holdning om at det finnes mange måter å løse juridiske spørsmål på, og at en mønsterbesvarelse er et eksempel på én slik måte. Holdningen er derimot at det kun finnes én rett måte, og mønsterbesvarelsen er et eksempel på den rette måten. Mønsterbesvarelser fungerer dermed i praksis annerledes enn det jeg skulle ønske at de gjorde.