Arkiv

I år markerer vi at Dragefjellet i et halvt hundreår har utdannet jurister. Det betyr tusenvis av jurister innen ulike felt, byer og land. En av disse juristene er Bjørn Olav Blokhus. Han er den aller første redaktøren av Injuria – et engasjement som har bidratt til jobb i Bergens Tidende, og senere også som ambassadør av Norge i ulike land. Injuria har tatt kontakt med den pensjonerte ambassadøren, og han påstår at Injuria er minst like vakker nå, som den var for femti år siden.

Bakgrunnen for tidsskriftet Injuria

Formålet med Injuria var ikke bare å fungere som et tidsskrift, men Injuria skulle samtidig være ledd i en identitetsbyggingsprosess. Det nye juridiske lærestedet i Norge skulle ta sin plass som en interessant og synlig institusjon, uavhengig av det juridiske fakultet i Oslo.
Studentene bidro til dette ved å etablere studentorganisasjonene. Det juridiske fagutvalg og Juristforeningen startet eget tidsskrift – Injuria, bladet du holder mellom hendene dine nå.
 
– Vi måtte snarest kvitte oss med det filialstempelet Oslo satte på oss, uttaler Blokhus og veileder meg gjennom starten av Injuria.  

– Det kom et tilbud fra Stud.jur om å få noen sider bak i bladet til Injurias disposisjon, og dette ble en rød klut for oss. Uten det utspillet hadde det kanskje tatt noe lengre tid å få Injuria etablert, mener han.

Inspirasjonen til navnet Injuria kom fra Juristforeningen i Bergen. Deres skytshelgen var Qua Injuria som var en padang til Oslos gullblade hoppe. Dette ble oppfattet som et godt navn til et studenttidsskrift, og slik ble det.

Stor entusiasme

Injuria i 2019 trykker hele 2400 eksemplarer som havner i postkassen til jusstudenter seks ganger i året. Kostnaden for dette er studentenes favorittord: «gratis»! Det var ikke slik i Blokhus sin tid. Da måtte man betale for abonnement av Injuria og det er dermed naturlig å spørre han hvordan Injuria ble tatt imot.

– Etableringen av vårt eget studenttidsskrift i Bergen ble mottatt med stor entusiasme blant studentene. Jeg tror de hadde følelsen av å være med på noe viktig, å være med å legge et fundament for studentinstitusjoner som ville skape trygghet, samhold og identitet for nåværende og fremtidige jusstudenter i Bergen, mener han.

Flertallet var hyret inn for å be om støtte

Ved spørsmål om hva som var det mest utfordrende er svaret den velkjente pengeknipen.  

– Utfordringen var jo økonomien, det var ikke mye offentlig pressestøtte å få! Vi var totalt avhengig av annonseinntekter og flertallet i redaksjonen var derfor hyret inn som annonseakvisitører. De banket på dører hos finansinstitusjoner, advokater og private næringsdrivende, sier han og husker særlig én talentfull akkvisitør. Studenten het Bernt Adler Solberg og ble senere visepolitimester i Bergen i en årrekke.

– I kraft av sine 1,98 centimeter på strømpelesten og et – skal vi si, kompromissløst utseende, kom han aldri tomhendt tilbake!

Redaktørarbeidet straffet seg faglig

Det var mindre viktig for Blokhus å være redaktør for Injuria, og fokuset hans var å få bladet opp og stå og legge fundamentet for en bærekraftig utvikling av dette for oss så viktige studenttilbudet. 

– Men det er klart, det å kunne bidra til å gi studentene sitt eget debattforum og vedlikeholde dette, var en ikke ubetydelig inspirasjon!

Ved spørsmål om hvor tidskrevende redaktørarbeidet var, legger ikke Blokhus skjul på at det gikk ut over andre felt.

– Sant å si brukte jeg all min tid på Injuria og Juristforeningen, der jeg satt i styret, i et par semester i løpet av annen avdeling. Det straffet seg nådeløst faglig, men så mye moro har jeg sjelden hatt!

Selv om arbeidet med Injuria har vært tidskrevende, har han fått stort utbytte av det også i hans videre karriere. Han søkte nemlig midlertidig jobb hos Bergens Tidende etter avlagt eksamen, og kunne stolt vifte med første og andre utgave av Injuria som bevis på hans eminente penn. Han mimrer tilbake til jobbintervjuet.

– Redaktøren som skulle eventuelt ansette meg kastet et blikk på Injuria, og uttalte som følger: «Så du kan vell skriva då, og forresten du ser jo greie ud!».  

Blokhus uttaler at han fremdeles ikke vet hva som var viktigst for å få jobben.

Ikke et kappløp med tiden nå

I dag er Blokhus pensjonert ambassadør, etter nesten førti år i norsk utenrikstjeneste. Han har vært ambassadør i Indonesia, Øst-Timur og Marokko. Senere ble han også generalkonsul i Shanghai. Han er helt overbevisst om at engasjementet har gitt uttelling.

– Jeg husker ennå at aspirantnemda i Utenriksdepartementet tilla det betydelig vekt at jeg hadde vært såpass mye involvert i studentaktiviteter i studietiden. Dette kan være noe å merke seg for de som leser dette og har tenkt seg inn i UD, påstår han.  
Alle er for øvrig velkommen til å ta kontakt med meg for rådgivning i den forbindelse, jeg har god tid nå! Legger han til.

 Jusstudent for femti år siden og i dag

Svarene til Blokkhus vitner om at det er mye som har skjedd i løpet av femti år. Jeg spør han helt til slutt om han kan sammenligne sin egen studietid med hvordan han tror det er i dag.

–  Det er mye mer disiplinert i dag, mye strammere tøyler og en mer systematisk studieform. Vi hadde det nok mer moro, var friere og mer overlatt til oss selv. Noen lyktes med det, andre ikke, mener han og avslutter med et spørsmål åpen for diskusjon:
Stort sett er det vel mer betryggende i dag?