Arkiv

Foto: Hedda Jørgensen

JUSREVYEN 2023: ET MASSIVT HELL I UHELLET

Så er det denne tiden av året igjen. Denne gangen er det plakater i rødt og hvitt som er klistret i alle høydemetrene som skiller Dragematen fra toalettet i gamlebyggets 4. etasje. Intelligentsiaen i årets revy kan gi seg selv en solid klapp på skulderen for markedsføringskampanjens effektivitet allerede før intensivuken starten. På fredagens premiereforestilling var salen stappet hardere enn et Ryanair-fly med britiske turister på vei mot Magaluf.

Selvsagt betyr ikke det at noe er tungt markedsført at det automatisk har et bra innhold. Man trenger bare å spørre den nylig omtalte Stayclassy-gründeren da Forbrukertilsynet- og nå Sparebank1- kom bankende på døren. Du kan kalle meg Jeff Dahmer, for nå skal jeg dissekere årets revy.

Før jeg setter i gang, så vil jeg si at jeg i streng forvaltningsrettslig forstand nok hadde vært inhabil til å skrive denne anmeldelsen, da jeg tross alt var med i revyens skrivegruppe i høst. Til gjengjeld er dette (heldigvis) en publisitetstekst, og ikke et tvangsvedtak om psykisk helsevern. Undertegnede har dermed vurdert seg selv som personlig egnet. Eposter fra bekymrede borgere tas imot på dagligleder@injuria.no.

Så var dette besøket verdt 130 kr? Det korte svaret er ja. Temaet for årets revy er «SÅ SKJEDDE DET SOM IKKE SKULLE SKJE», men resultatet som utspilte seg i Straffbar var i så fall et massivt hell i uhellet.

Ettersom dramaet om skuespillerplassene som hvert år skal tildeles på mange måter kan minne om en nedvannet versjon av Roy-familiens intriger i Succession, så var spenningen om årets skuespillerliste høy. Jeg skal innrømme at det var uvant å se en (stort sett) fersk gjeng oppe på scenen. Hverken Victor Kasa eller Johanne Braarud var på scenen i år, men til gjengjeld har begge satt talentene sine til god nytte som henholdsvis årets kreative sjef og kreative leder (hva realitetsforskjellen er på de to stillingene er jeg uskikket til å svare på). Særlig stort var savnet etter Sara Shillington, som for fjorårets revy var det Maggie Smith var for Downton Abbey.

Til gjengjeld har ikke dette årets skuespillergjeng på noen måte tapt seg i talent. Her vil jeg særlig ta av hatten for to folk. Det var en absolutt riktig avgjørelse å resirkulere dødsflinke Iselin Herud fra fjorårets skuespillergjeng: denne damen klarer å kapre scenens midtpunkt selv når hun nesten ikke sier noe som helst. Det kanskje beste eksempelet er der hvor hun spiller en- ja, skal man kalle det ustabil- prøverørsforsker i den hysterisk morsomme sketsjen: «Det store genlotteriet».

Den andre er nykommeren Thomas Aasheim, som binder publikum med en karisma av en annen verden hver gang han åpner munnen. Favorittsketsjen min i dette årets revy er faktisk et sangnummer hvor den energiske Thomas spiller den atskillig mindre energiske statsansatte Tom Tveit fra «Statens erstatningskontor for person som betalte litt for mye for båtførerprøven». Og om du var på høstens internaften så får du gjensynet med et sangnummer om og med en gjenkjennelig skikkelse som på Torgallmenningen nok er best kjent for sitatet: «Kan jeg stille deg et spørsmål?»

Årets revy byr på bøtter av sjarm, kreativitet og humor. Studentene og jusstudiets hverdag åpnes og utforskes som en umarkert hermetikkboks, som både vekker latter og tanker. Ingen temaer er for hellige til å slippe unna å bli stukket hull på av gjengen på seks stykker oppe på scenen; om det så er statsslaven Tom Tveit, eller den oppadgående BAHR-partneren Arnfinn som har solgt både sjel og luktesans for å kunne «fakturere ti tusen timer».

Dette er for øvrig en ting jeg vil si at man gjør bedre i år enn i fjor; uansett hvor godt jeg likte fjorårets revy, så var det noen sketsjer som forutsatte at man satt inne med visse referanser for å skjønne hele eller deler av poenget. Dette føler jeg med fordel at er en ting de har klart å gjøre «enklere» i år, og med det mener jeg at det i disse drøye to timene var å finne humoristisk ammunisjon for hele publikum uavhengig av studie eller interesser.

Det er av samme grunn at jeg stiller meg uforstående til kritikken årets revy har fått i Bergens Tidende om akkurat dette. Jeg skal nøye meg med å si at anmelderen har retten til å kommentere hva hun mener er morsomt like mye som jeg har retten til å være uenig.

En annen ting jeg synes at revyen gjør bedre i år er at man har sørget for å senke musikkvolumet til et nivå som gjør at man kan høre hva skuespillerne synger oppe på scenen- det motsatte var etter min mening var fjorårets akilleshæl. Dette var all forskjell som etter min mening løftet sangnumrene til årets høydepunkt. Bandets medley i starten av andre akt fløt også som en drøm. Om jusstudiet noen gang ryker så bør særlig Anders Stokka Meling seriøst vurdere en karriere som vokalist.

Når alt dette er sagt, så skal man ha et imponerende visuelt sinn for å se revyen gjennom denne anmeldelsen. Ordene mine kan ikke alene yte rettferdighet til det fantastisk bra arbeidet årets gjeng har gjennomført, men kanskje terningkastet mitt kan det. Revysjef Mathias Hordvei og resten av gjengen har gjort seg vel fortjent til applausen de mottok på slutten av premieren.

Terningkast: 6

Så om du ennå er på gjerdet om du vil se revyen, kom deg ned og inn på Straffbar!