Arkiv

Ja vel, da. Dere får komme om bord, men vi har ikke plass til alle. 50 får være nok. Selv om deres skip har forlist og synker uten livbåter, og vi har et cruiseskip med plass til langt flere enn 50. Det får de 8-10 andre i den europeiske flåten ta seg av.

Vi forlater det synkende skipet som nå har tatt fyr og er i ferd med å gå opp i flammer, og hører de skrikende barnestemmene gradvis svinne hen etter hvert som vi tilbakelegger distanse mellom oss og dem. Ahh, deilig med litt ro og stillhet. Igjen er livet som det skal her om bord på båten.

Eller er det egentlig som det skal? Vi har jo fått noen nye passasjerer. På dekk venter en blåkledd, kortklipt kvinne de nyankomne med et skjema. Før dere får være med må dere bare svare på denne lille avkrysningsprøven, informerer hun. «Spørsmål 1: Disiplene Jakob og Johannes var sønner av a) Abraham, b) Sebedeus, eller c) Jesaja?».

Nå som dere først er her, må dere hvert fall ta en åre og hjelpe med å ro. Og de ror og de ror. Dag inn og dag ut. Sammen skyter vi fart og får vind i seilene.

Etter en stund spør de om ikke de òg kanskje kunne få lov å spise på buffeten. Den er jo tross alt inkludert. Kapteinen svarer at den bare er for de av oss som var her fra start. Vi kan jo ikke risikere at vi ikke får spise treretters, for at dere nye skal få smake. Resten av mannskapet tenker at det kanskje hadde gått greit å dele, men velger likevel å sitte stille i båten.

En av de nye utmerker seg. Hans nye perspektiv gjør han egnet til å navigere det som for de andre var ukjent farvann. Kapteinen har ikke annet valg enn å sette han til kartleser. Den tidligere kartleseren, som hadde vært kartleser fra start fordi faren hans hadde tegnet kartene, ble satt til kjøkkentjeneste. De stjeler jobbene våre, sa han til alle som ville høre. Og dem var det en del av.

«Hvem er det som har lastet vårt skip med pøbler og kriminelle?!». Forsamlingen på øverste dekk bu-er, og enkelte bokser i lufta for å vise sin støtte til mannen på podiet. «Vi tar oss vann over hodet i et forsøk på å hjelpe noen som ikke fortjener vår hjelp. Husker dere tiden da vi hadde et hav av muligheter, ikke et hav av problemer? Dette er vårt skip!». Gruppen bryter ut i jubel. Disse blir for opptatt med å skule stygt på de nye, til å innse at vi etter navigatørskifte ikke var gått på grunne en eneste gang.

På samme tid vokser misnøyen blant våre nye sjømenn. De begynner å spørre seg hvorfor noen som ikke anser dem som likeverdige, skal få styre skuta. Hvordan kan det forlanges at man ror, uten å samtidig få spise på all inclusive-buffeten?

Spenningen på skipet øker. Hvem er egentlig ny, og hvem er gammel? Hvem er vi, og hvem er dem? I et forsøk på å trekke et klart skille blir en ung mann som har bodd på skipet i 13 av sine 18 år, dømt til å gå planken. Hans eneste forbrytelse var å være et barn som fulgte etter i morens søk etter et bedre liv.

Jeg er selvfølgelig ikke med på opprøret. Pliktoppfyllende utfører jeg arbeidsoppgavene mine før jeg nyter min fortjente treretters. På vei til kabinen etter en lang dag ser jeg de nye på vei til nattskift. Jeg er glad jeg slipper, men noen må jo gjøre den jobben også. Det er vel tross alt bedre enn å være om bord et skipsvrak!

Jeg plasker litt på dem, gynger i båten. Haha! Hallo, dere trenger ikke bli så sure! Jeg tulla jo bare. Men for dem er det ikke så morsomt. For vi er kanskje i samme båt, men det er bare en av oss som er blitt gitt redningsvest.