Arkiv

Terningkast 5

Tilgjengelig på vier.live 19.-23. mai klokken 19.00

Publikum har sikret seg noe godt i glasset og det rasler i popcorn. Klokka teller ned, lysene dimmes og stillheten senker seg. Kollektivet er klare for revy fra en litt slitt sofa i en noen-og-seksti kvadratmeters hybel på Nøstet.

Man kommer ikke fra at det er noe annet å sitte i sin egen stue foran en TV-skjerm, enn å sitte i en fullstappet Straffbar. Ingenting måler seg med stemningen, latteren og svetten der. Den ikke helt optimale lyden gjør at en mister en del punchliner, og musikknumrene får naturligvis ikke samme trøkk i heldigital form. Når disse likevel er såpass fengende og energiske som de er, gleder jeg meg allerede til neste år!

Når det er sagt, har denne gjengen gjort mye ut et dårlig utgangspunkt. Bare det at de klarte å stable en revy på beina i år er imponerende. Men ikke bare har de klart å lage en revy; de har klart å lage en vittig, sjarmerende og underholdene én. Innholdet er gøyalt og fremføres av en skuespillerstab som gjennomgående er overbevisende og selvsikre. Resultatet vitner om en gjeng som har brukt koronatiden godt.

Temaet for årets jusrevy er egoisme, slik navnet «Meg og Mitt» indikerer. Den pågående pandemien og smitteregelbruddene har virkelig fått frem hvor selvopptatte vi er. Egoisme er derfor dagsaktuelt, men skrivegruppa passer likevel på å ikke gå i fellen å la korona bli dominerende. Temaet er velvalgt ved å være bredt nok til å favne om en rekke ulike sketsjer, fra den nærsynte «Søt Musikk» om et nattebesøk som ikke ender helt som planlagt, til «Klimadommen» der blikket løftes.

s

Revyen holder seg løpende tett opp mot temaet, før trådene bokstavelig talt samles mot slutten. I revyens nest siste nummer møtes nemlig karakterer fra ulike sketsjer i et fellesnummer. Noen vil kanskje påstå at merkingen av sketsjer med «rød tråd», i overdreven grad tydeliggjør det som burde følge av sketsjene selv. Til det vil jeg si at jeg trolig ikke er alene om å like å få ting servert på et sølvfat. Denne tydelige røde tråden gjør at forestillingen fremstår som en gjennomtenkt helhet, tross oppdeling i 26 sketsjer.

Vanligvis kan en høre på reaksjonen i salen hvilke innslag som slår an. I denne salen var hvert fall «Middelklasserapperen» og «Et psykisk helsetriks» stor suksess. Førstnevnte er en ironisk tilnærming til den sexistiske, gjengbaserte og røffe hiphopkulturen, fra ståstedet til en veldig alminnelig middelklassegutt. Her straffer Edvard Tunby oss med noen bars (hehe) om idolet Øystein Sunde, reising med kollektiv og sparing i BSU. Dette musikkinnslaget er herlig kleint. Man har litt lyst til å gjemme seg under et teppe for å slippe å se på veivende armer og bein litt ute av takt, men samtidig vil man ha med seg hvert ord.

I «Et psykisk helsetriks» får Maria Lie Jordheim og Ingrid Klem vist frem sine musikalske ferdigheter i en sang om hvordan et ligg kan fikse det meste. På samme vis som sangen «Turn it Off» fra musikalen Mormonernes bok, som gir melodien og som teksten i «Et psykisk helsetriks» åpenbart er inspirert av, er dette en lettbeint og naiv sang om et tungt tema. Dette er en god håndtering av et tema det er vanskelig å håndtere i revykontekst; nemlig psykisk helse.

Alle sketsjene slår imidlertid ikke like godt an som disse. Slik skribentene Rasmus Reienes og Rahman Chaudry er inne på i programbladet, sies det at det er umulig å skrive en sketsj om to seler som svømmer rundt i norskehavet. Vi humrer litt forsiktig, og kaster spørrende blikk til hverandre på tvers av sofaen. Det sies man umulig kan lage en morsom sketsj om grusomhetene i skyttergravene i første verdenskrig. De har nok dessverre rett.

Samme hva StudVest eller andre måtte mene, sier jeg ja takk til mer juridisk sjargong! Som en jusstudent som kun bryr seg om meg og mitt, synes jeg Juridisk BI var blant kveldens beste sketsjer. Etter en vår med høylytt debatt om gradsforskriften, var et innslag om dette på sin plass. Dette gjøres på oppfinnsomt vis i form av en reklamefilm rettet mot kommende jusstudenter ved BI. Idéen er artig, manuset er godt og gjennomføringen er akkurat passe ekkel.

Foruten om når jeg ser The Greatest Showman, skulle jeg aldri så inderlig ønske jeg hadde noe som helst musikalsk eller teatralsk talent som under revy. «Meg og Mitt» var intet unntak. Man kan ikke annet enn å være sjalu på Ingrid Klem sitt skuespillertalent, Martine Melfaldssangstemme eller Tomas Skares gitarferdigheter. Jeg bøyer meg i støvet for disse, og mine andre kreative og flinke medstudenter som i år igjen har produsert en fantastisk forestilling, selv med dårligere forutsetninger enn tidligere.