Arkiv

Se for deg at du er i tenårene. Ung, uerfaren og usikker på deg selv. Livet har så vidt startet, men du har havnet på feil side av loven. Faen heller, det var kanskje ikke fullt og holdent din feil at du havnet her en gang. Jevnaldrende tenker på hvordan de skal sjekke opp crushet, stresser over eksamensdatoen som nærmer seg med stormskritt og hvilket universitet de skal søke på. Du har helt andre bekymringer, og opp i det hele skal du bære byrden for et sviktende rettssystem.

Slik er situasjonen er i dag  

Når vi skal redegjøre for hvordan situasjonen er for innsatte i dag, er det et stort problem at vi rett og slett ikke vet nok. Det er et problem at fengslene mangler gode rutiner for loggføring av isolasjonsbruk. Det skaper usikkerhet og bidrar i liten grad til å avdekke et høyst reelt problem. Hvordan skal politikerne og domstolene kontrollere og forbedre en situasjon vi ikke vet noe om? 

Ut fra mediebildet og Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget, fremkommer det at det det finnes tilfeller av isolasjon av mindreårige i Bergen fengsel. Enkelte tilfeller er så graverende at man ikke ønsker å tro det man leser.

I granskingen som Bergens Tidende offentliggjorde i januar 2019 ble det avdekket at en mindreårig ble overlatt til seg selv, uten tilsyn. En 17 år gammel gutt ble plassert på sikkerhetscelle for voksne - der ble han sittende i 40 timer. Barn i denne alderen er en sårbar gruppe. Kunnskapen vi har om skadevirkninger som isolasjon kan føre til på et menneske burde være nok for å vite at man ikke bør utsette mindreårige for en slik påkjenning.

I Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget kan vi lese flere tilfeller av mindreårige på sikkerhetscelle. I tilfellene Sivilombudsmannen har avdekket, blir det avslørt at fengslene ikke følger sine egne retningslinjer om kontinuerlig tilsyn av de mindreårige. Det er et alvorlig problem, og kan i verste fall gå ut over liv og helse.  

Når kan mindreårige fengsles?

Personer under 18 år skal ikke fengsles hvis det ikke er «tvingende nødvendig», jf. straffeprosessloven § 184. I tillegg følger det av barnekonvensjonen at «særlig skal ethvert barn som er berøvet sin frihet, holdes atskilt fra voksne [...]”, jf. artikkel 37 bokstav c - en regel som vi har forpliktet oss til å følge. I de tilfellene retten kommer til at vilkårene for fengsling er oppfylt, skal altså den mindreårige plasseres på egne ungdomsfengsler. Hva skjer i de tilfellene hvor det ikke er plass på ungdomsfengslene?

I dag har man en praksis hvor man, ved mangel på plasser i ungdomsfengselet, plasserer mindreårige på avdelinger som utelukker dem fra fellesskap med andre innsatte. Målet om å forhindre dem i ha kontakt med voksne blir nådd, prisen for dette er imidlertid skadelig isolasjon. 

Utgangspunktet er at barn under 18 år ikke kan ilegges isolasjon, jf. straffeprosessloven § 186a. Mindreårige er en særlig utsatt gruppe, som er spesielt utsatt for skadevirkningene av isolasjon. Forskningen på området viser at selv kortvarig isolasjon kan ha sterkt påvirkning på den psykiske helsen og derfor er noe som skal unngås.

Likevel blir barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav c) brukt som et middel for å legitimere plassering av mindreårige på lukkede avdelinger. Regelen er praktisert slik at plassering av utelukkelsen fra fellesskap kan skje dersom dette er tvingende nødvendig, for korteste mulig tidsrom og med kontinuerlig tilsyn.   

I tillegg stiller straffeprosessloven § 170 a et krav om at tvangsmiddelet, herunder isolasjonen, må være forholdsmessig i forhold til sakens art og forholdene ellers. Bestemmelsen gir et ytterligere rettsvern for innsatte og gjør seg gjeldende i aller høyeste grad i isolasjonssaker. Høyesterett ser ut til å være av samme oppfatning i HR-2019-1455-U når de kommer til at forelå en saksbehandlingsfeil som følge av at det ikke var vurdert om isolasjonen var et forholdsmessig inngrep.

Hvor går veien herfra?  

Isolasjon av mindreårige er en alvorlig sanksjon. Det første steget på veien er at fengslene må få gode rutiner for loggføring og dokumentering av alt isolasjonsbruken. Dette for å sikre at den mindreårige er godt nok rustet til å komme tilbake til samfunnet – rehabilitering er et bærende hensyn i norsk strafferettspleie.

I kjølvannet av Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget kan vi spørre; har det egentlig skjedd noen endring av situasjonen? Problematikken rundt isolasjon og skadevirkningene rundt dette har det siste året blitt belyst i det offentlige rom. De utfordringene som knytter seg til mindreårige har imidlertid blitt gitt mindre oppmerksomhet. Dette kan ha en naturlig sammenheng med at folk rett og slett ikke vet; man velger i alle fall å tro at det ikke skjer. Etterprøvbarhet og god loggføring er den eneste måten vi kan få faktiske bevis for at det som skal skje, skjer, og at det som ikke skal skje, ikke skjer.