Arkiv

1900-tallet har vært århundret for dramatiske forandringer. Det skyldes blant annet faktorer som teknologisk utvikling, økonomisk vekst, styrkede statlige institusjoner og økt kunnskapsnivå i befolkningen. Hvilken betydning har denne utviklingen hatt for hvordan vi behandler de som ikke klarer å følge samfunnets spilleregler? Reflekterer dagens straffemetoder nåtidens samfunnsverdier, eller er det på tide med modernisering?

I middelalderens Norge mistet du det ene øret første gang du stjal. Neste gang røk det andre øret. Tredje gang du stjal ble nesen kappet av, du fikk navnet Nuve eller Stuve, og kunne stjele så mye du maktet. Denne straffemetoden gjenspeiler samfunnets råskap på 1200-tallet, men også tidens menneskesyn[1]. Det var få i middelalderen som diskuterte om Nuve i realiteten var blitt sviktet av systemet, eller om Nuve på grunn av miljøfaktorer var blitt tvunget inn i en dårlig økonomisk situasjon. Det var heller ingen som diskuterte om Nuve gjennom utdanning eller sosiale tiltak, kunne rehabiliteres til å bli en bidragsyter i samfunnet.

Siden middelalderen har slike groteske straffemetoder forsvunnet gradvis. Etter hvert som samfunnet har beveget seg i en mer human retning, har det samme skjedd med straffereaksjonene. Dødsstraff ble strøket fra listen over alminnelige straffeformer i 1876.[2] I dag er soning i fengsel den mest alvorlige sanksjonen man kan ilegges, en straffeform som vokste frem på 1800-tallet.

I tillegg til fengsel kan man i dag dømmes til enten forvaring, samfunnsstraff, ungdomsstraff, bot eller rettighetstap. Hvis man ser bort ifra bøter, er det likevel slik at soning i fengselsanstalt fremdeles er den dominerende straffereaksjonen. Er det ikke snart på tide å skifte ut denne over 200 år gamle straffeformen og spørre seg hvilke straffemetoder som eventuelt kan erstatte fengselsstraff? Ettersom det ikke lenger er hevn og gjengjeldelse som er begrunnelsen for straff, vil man gjennom mer moderne straffemetoder mest sannsynlig kunne ivareta straffens formål i større grad. 

Straffens begrunnelse er mangesidig. Hovedformålet er å være en negativ reaksjon på at verdier som samfunnet synes er viktige, er blitt krenket. Straffen skal føles som et onde slik at lovovertrederen avskrekkes fra å begå ny kriminalitet. Samtidig skal straffen forebygge uønsket selvtekt og privat rettshåndhevelse. Trusselen om straff skal virke avskrekkende på den øvrige befolkningen. Selve straffegjennomføringen skal i tillegg være rehabiliterende og bidra til at lovbryteren kan bli en bidragsyter i samfunnet.

Samtidig som straff skal ivareta en rekke formål, er fengselspopulasjonen mangfoldig. Vi har alt fra engangsforbrytere, gjengangsforbrytere, unge forbrytere, gamle forbrytere, forbrytere med og uten familier, forbrytere med og uten utdannelse, forbrytere med rusproblemer, forbrytere med psykiske problemer og forbrytere med dårlig eller god økonomi. En sentral verdi i dagens samfunn er at alle mennesker er unike og behovet for straffer som kan møte den enkeltes utfordringer er aktualisert. Straff som er tilpasset den enkelte synes helt essensielt dersom man skal realisere formålet med individualprevensjon og rehabilitering.

En mer moderne straffemetode er soning med fotlenke. Metoden ble innført som en prøveordning fra september 2008 og gjort landsdekkende fra mai 2014[3]. Ordningen åpner for at lovbrytere som soner fengselsdommer kan sone siste del av straffen utenfor fengselsanstalten. For å få innvilget elektronisk soning kreves det blant annet at den domfelte har et sted å bo og er sysselsatt under hele gjennomføringen. Da ordningen ble evaluert i 2016 var resultatene svært gode og rapportforfatterne foreslo at ordningen burde utvides[4].

Rapporten fra 2016 slo fast at elektronisk soning var bedre for den innsatte og deres pårørende. Blant annet bidro straffeformen til struktur i hverdagen. Både fordi programmet krever at man er sysselsatt under hele soningen og fordi man har strenge innetider. Noen av gjengangsforbryterne uttalte at elektronisk soning var mer utfordrende enn å sitte i fengsel, fordi man selv hadde ansvar for å sikre at man overholdt de pålagte rutinene.  

Sysselsettingsvilkåret var også positivt, da domfelte som hadde jobb fra før kunne fortsette i arbeidet under soningen. For de som ikke hadde arbeid fra før, ga soningsformen en mulighet for å komme i kontakt med arbeidslivet, noe som igjen kunne gjøre det enklere å skaffe seg ordinært arbeid etter at soningen var fullført. Det at man måtte omgås ikke-kriminelle med strukturerte hverdager, bidro dessuten til at overgangen til et normalt liv etter soning ble lettere. Rapporten viste i tillegg indikasjoner på nedgang i tilbakefall.

Mange vil kanskje mene at det er selvfølgelig at soning med fotlenke er bedre for lovbryteren, men at straffen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar offerets interesser. Det kan klart være belastende for offeret å møte på lovbryteren under soningen, og det kan føles urettferdig at lovbryteren ikke sitter i et fengsel. På den andre siden er den potensielle samfunnsgevinsten stor. Vi frigjør ressurser som kan brukes på oppfølging, hjelper den enkelte lovbryter med å forstå og tilpasse seg samfunnets spilleregler, samtidig som vi reduserer antallet gjengangsforbrytere.

Elektronisk fotlenke er imidlertid bare første steg på veien til et mer moderne straffesystem. Eksempelvis kan man pålegge personer som har begått økonomisk kriminalitet å rydde opp i budsjettet til Lillevik kommune, eller at brudd på god advokatskikk kan straffes med arbeid på et gratis rettshjelptiltak. Kanskje kan unge domfeltes tilgang på sosiale medier gis til en uavhengig gruppe med ansvar for å straffe ved å publisere kleine ting på deres facebookprofil i en viss tidsperiode, for eksempel: «er det bare jeg som gråter i dusjen?». Det er bare fantasien, etiske prinsipper, menneskerettigheter, straffens formål og hensynet til størst mulig samfunnsgevinst som setter grenser.