Arkiv

På Dragefjellet hører vi stadig lovnader om at fakultetet ønsker å bidra positivt i kampen mot det negative karakterpresset på jussen. Fakultetet virker også å ha som målsetning at de som ønsker det skal få mulighet til å reise på utveksling. 

Det er for oss derfor merkelig at det på møte i studieutvalget i sak 88/17 ble vedtatt at det fra søknadsrunden vår 2018 skal gjelde en øvre grense på ti studenter til samme universitet i samme semester. 

Vedtaket ble stemt igjennom med tre mot fire stemmer. Studentene og en stipendiat stemte imot. 

Begrunnelsen for vedtaket var at hvis det sendes «store grupper av studentar til same stad, kan det vera ein risiko for at studentane får større utfordringar med å bli integrerte blant dei lokale studentene, og blant dei andre internasjonale studentane». Vedtaket er ikke begrunnet i at studentene får et dårligere læringsutbytte, men det er hevdet at det er «sannsynleg at meirverdien kan bli lågare dersom det er mange norske studenter som reiser til same sted». Merverdien det siktes til, er at man i tillegg til et rent faglig utbytte skal få internasjonal erfaring, nettverk, språkkunnskaper og man skal også utvikle interkulturelle ferdigheter og kompetanse. 

Det kan godt hende at det er riktig at større grupper av bergensstudenter på ett sted utgjør en risiko for at studentene får dårligere utbytte av merverdien studentene kan få av utveksling. Dette er imidlertid ikke en tilbakemelding fakultetet har fått fra læringsstedene vi har avtale med. 

Leser man studentrapportene fra de mest populære stedene er de nesten utelukkende positive og studentene selv sier at de både får stort faglig utbytte, blir bedre i språk og får verdifull internasjonal erfaring. At enkelte nevner at det kan være litt mange nordmenn i Australia stemmer, men det virker ikke som om dette er noe stort problem blant studentene generelt. 

Ser vi på de andre juridiske fakultetene i Norge synes verken UiO eller UiT å dele fakultetet i Bergen sin oppfatning om at det er noe problem å sende mer enn 10 studenter på samme utvekslingssted. Etter vår oppfatning har disse allerede et bedre tilbud av utvekslingsavtaler enn hos oss. Vi frykter derfor at UiB faller i bakleksa når det gjelder utveksling sammenliknet med de andre fakultetene ved å sette en slik restriksjon på 10 studenter per sted. Vedtaket vil derfor også kunne få konsekvenser for hvor attraktivt UiB er som studiested. 

I vedtaket vises det til at utvekslingsstedene som har ”mange” studenter krever skolepenger, og at norske utvekslingsstudenter er en enkel inntektskilde. De hevder at skolene tar inn jusstudentene fordi ”norske studentar er sikre betalarar siden Lånekassen gjev stønad til studier i utlandet, i tillegg til at norske studentar krev lite oppfølging både fordi dei har gode språkkunnskaper og fordi jusstudentane er sjølvstendige og vaksne fordi dei reiser ut etter å ha fullført 3. Studieår”. 

Som Studieseksjonen selv fremhever, er vi voksne og selvstendige, og klarer derfor selv å ta avgjørelsen om vi ønsker å betale skolepenger. På samme måte er vi modne nok til å avgjøre hvordan vi ønsker å bruke vårt sosiale liv på utveksling – uavhengig av om det er med nordmenn eller andre nasjonaliteter. Om vi er ”flinke nok” og møter opptakskravene til å utveksle, burde med andre ord være et spørsmål for utvekslingsstedet, ikke en begrensning fra det juridiske fakultet fordi det er mange søkere. 

Til syvende og sist vil det uansett alltid være opp til den enkelte student hvor stor merverdi man får av utveksling. En student kan alltids velge å søke seg ut mot studenter fra andre land, og lære seg språk og knytte kontakter, men studenten kan også velge å sitte på rommet sitt uten noe særlig utbytte. Fakultetet bør heller gjøre studentene oppmerksom på denne risikoen før søknad og avreise, slik at man selv kan være oppmerksom på dette og utnytte utvekslingen på en så god måte som mulig.

Stedene hvor det de siste årene har vært mer en ti studenter fra UiB på en gang, og som dermed er mest aktuelle til å bli berørt av vedtaket er vist i tabellen under: 
 

Fakultetet har 176 ulike utvekslingsavtaler vi som studenter kan benytte oss av. Det er derfor på sin plass å spørre seg hvorfor det er så mange studenter som søker seg til disse stedene samtidig.  

Fellesnevneren for disse lærestedene er at de har engelsk som undervisningsspråk og at det derfor ikke kreves noen videre språkkunnskaper. Mange av disse stedene tilbyr også muligheten for at utvekslingen går over to semestre, noen med mulighet for LLM-grad. 

Det er derfor ikke så rart at disse stedene er populære blant studentene. De tilbyr studentene muligheten for å tilegne seg engelsk juridisk språkkompetanse og større grad av spesialisering ved muligheten med lengre utvekslingsopphold. Slike utvekslingsavtaler er det ikke en overflod av for oss som studerer ved UiB og vi søker derfor naturligvis mot dem, da det også er etterspurt i arbeidsmarkedet.

Ved e-postkorrespondanse med fakultetet for å belyse problemstillingen ved mangel på engelskspråklige land grunnet vedtaket, henviser representanter fra fakultetet studenter til land i bl.a. Øst-Europa som har engelske fag på timeplanen. Dette er imidlertid ikke problemet slik vi som utvekslingssøkere ser det. For det første får man ved utveksling til land med noen få engelske fag betydelig dårligere valgmuligheter hva gjelder tilbud av spesialemner. For det andre er landene (som blant annet vist til i tabellen), appellerende å reise til fordi engelsk er morsmålet og at man også vil snakke dette utenfor studiesammenheng. Sistnevnte argument motbeviser også Studieseksjonen sin argumentasjon hva gjelder integrering. Man er oppriktig interessert i å lære språket godt, og da vil det være naturlig å oppsøke kulturen og lære mennesker i det respektive land å kjenne. Man reiser altså til landet man ønsker å utveksle til fordi man ønsker den totale opplevelsen. Det er ikke nok til å dra på utveksling at et tilfeldig land som ikke nødvendigvis virker tiltalende tilbyr noen engelske fag. 

Mange av utvekslingsstedene UiB har avtale med har allerede plassbegrensinger og/eller karakterkrav. Det er derfor mange steder der studenter som ser på det som særlig viktig at man ikke reiser i en for stor norsk gruppe kan velge å reise til for å unngå dette. 

Når hvem som kommer inn på de ulike utveklingsplassene UiB har avgjøres ved karakterer vil dette åpenbart føre til enda strengere karakterkrav på de ulike stedene. Dette vil derfor være nok en faktor til karakterpresset på jussen og vi tror det også vil medføre at studenter som ellers ville dratt på utveksling om de kom inn der de ønsker (uten plassbegrensningen) ikke reiser på utveksling. 

Er de påståtte fordelene av plassbegrensingen verdt større karakterpress og muligheten for at færre velger å dra på utveksling i det hele tatt? 

Vi mener de ikke er det. Dette særlig når det ikke er krav som vertstuniversitetene selv ønsker, men særegne krav fra det juridiske fakultet i Bergen. Det er i det hele tatt nok ting på jussen hvor vi begrenses av karakterer, og studentene som nå kan bli berørt av det nye vedtaket er egentlig flinke nok. 

Derfor bør fakultet i stedet for å begrense utvekslingsmulighetene studentene har i dag, arbeide for å skape flere attraktive utviklingsmuligheter, slik at studentene sprer seg ut over flere steder av seg selv. Da må vi ha flere utvekslingsavtaler som tilbyr lengre opphold og enda flere gode institusjoner som tilbyr engelsk som undervisningsspråk.  

Et ytterligere problem med vedtaket er at før stemmegivningen fant sted, fremgår det at studentrepresentantene ber om en videre utredning av forslaget til vedtak før det skulle stemmes over. Utredning avslås, antagelig av de som stemmer for vedtaket. Dette er svært inngripende for studentene, spesielt sett i sammenheng med at innkalling til møtet ble sendt ut dagen før møtet. Våre valgte studentrepresentanter fikk dermed ikke tid eller mulighet til å reflektere rundt forslaget og forhøre seg blant studentmassen. De manglet antageligvis derfor nødvendig argumentasjon både for og i mot et slikt vedtak. En slik håndhevelse av makt svekker både sikkerheten til studentene og tilliten man trodde man hadde til fakultetet

Vedtaket og referatet fra møtet ble heller ikke publisert og gjort tilgjengelig på MittUiB som er studentenes portal og tilgang til informasjon spisset inn mot den enkelte studieretning, men på UIB sine hjemmesider - tross at det kun påvirker oss. Vedtaket ble så bakt inn i informasjon om utvekslingsavtalene tre uker før søknadsfristen for utveksling. Å flytte til utlandet for et halvt eller ett år, er et stort valg og ikke noe man tar på sparket. Dette har medført at flere studenter føler de må kaste seg rundt å søke utenom UiB og fakultetet sine avtaler, for å få utveksle til sin ønskede og planlagte destinasjon – eller under stress finne et annet land som de ikke nødvendigvis føler seg trygg på er at riktig valg. 

Vi mener vedtaket ikke er godt nok gjennomtenkt eller begrunnet og vi tror det kan få negative konsekvenser for studentene allerede i år, men også på sikt. Slik reglene nå er kan skoler som normalt krever et C-snitt bli betydelig strengere og begrense avtalene som gir mulighet for utveksling over flere semester, særlig siden disse som regel også er mulige å kun være på for et enkelt semester. 

Eksempelvis vil et studiested der man tidligere hadde 10 plasser til LLM (utveksling over ett år) og i tillegg vanlig (halvtårsutveksling) ende med 0 LLM plasser. Dermed vil man få mindre internasjonal spesialisering blant jusstudenter. Noe som vanskelig kan synes ønskelig fra fakultetets side. Dette vil skje dersom studenter som søker et halvt års utveksling har bedre snitt, enn de som søker LLM, på tross at de sistnevnte søkere egentlig har karakterer til å ta en LLM. Motsatt, dersom det er 10 stykker som søker LLM med bedre snitt enn de som ønsker et halvt års utveksling, vil det være de 10 samme studentene ved universitetet ett helt år – i motsetning til å kunne ha (ut fra dagens vedtak) opp til 20 utvekslingsstudenter pr. år. 

Argumentasjonen til Studieseksjonen i forslaget til vedtaket som ble vedtatt er bygd på hypoteser og ”kan”- momenter. Hele skrivet synes lite skjønnsomt og med mange selvmotsigelser. Dersom fakultetet virkelig kan stå ved at det er ”sannsynleg at merverdien kan bli lågere” bør de fremlegge en faktisk dokumentasjon og tall på et slikt standpunkt der det er korrelasjon mellom årsak og virkning. 

Vedtaket synes å være for fakultetet, og av fakultetet. Studentenes ønsker for egen utdannelse og spesialisering blir dermed nedprioritert opp mot strategiske tiltak som begunstiger fakultetet hva gjelder spredning av masterskriving og opprettholdelse av høyt antall utvekslingsavtaler, selv om mange av de er uten funksjon for jusstudenter. Begrensingene er med andre ord på ingen måte ønsket av utvekslingsstedene, eller studentene og legger en klam hånd over våre utvekslingsmuligheter og fremtid. 

På JSUs inititativ skal saken opp til ny behandling onsdag 17.01.