Arkiv

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for innsenderens meninger.

Karoline Nordheim Otterdal

Årets hovedparole i 8. marstoget om partnerdrap vitner om at vold mot kvinner fortsatt er et stort samfunnsproblem. Tall viser at 61 prosent av de som oppsøker krisesenter er minoritetskvinner [https://www.bufdir.no/statistikk-og-analyse/krisesentrene/om-beboere]. Flere av disse har familieinnvandring med sin ektefelle eller samboer, og er derfor avhengige av å opprettholde samlivet for å få være i Norge. Etter Utlendingsloven § 53 kan det innvilges opphold på selvstendig grunnlag dersom det er "grunn til å anta" at søkeren har blitt mishandlet av partneren sin. Vi i Jussbuss erfarer at denne bestemmelsen blir tolket altfor strengt. Dette har ført til en praksis som ikke er i tråd med ordlyden i bestemmelsen, og som videre strider med formålet med bestemmelsen.

Kvinner som har opphold på grunnlag av familieinnvandring, står i utgangspunktet i et avhengighetsforhold til partneren sin. Avhengigheten vedvarer til kvinnen innvilges permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Det er en rekke krav tilknyttet inntekt, språkferdigheter og hvor lenge man har bodd i Norge, som må være oppfylt for å kunne få permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Det er dermed mange kvinner som er avhengige av mannen sin lenge etter de først kom til Norge.

Dersom kvinnen lever i et voldelig forhold, eller av andre grunner vil gå fra partneren sin, foreligger det få muligheter. De som har mindreårige barn kan søke om opphold med barnet som referanseperson. Dersom det er grunn til å anta at man har blitt mishandlet i samlivsforholdet eller av andre medlemmer av samme husstand, kan man også søke om opphold på selvstendig grunnlag etter Utlendingsloven § 53. Det sentrale formålet med bestemmelsen er å hindre at noen føler seg presset til å bli værende i et samliv hvor de blir utsatt for mishandling [Ot.prp. nr. 75 (2006-2007].

Selv om lovgivers intensjon er god, praktiseres beviskravet for mishandlingen altfor strengt. Ordlyden «grunn til å anta» legger opp til at det skal være lave beviskrav. Dette bekreftes også av forarbeidene der det står at det ikke er et krav om sannsynlighetsovervekt, og at søkerens fremstilling skal legges til grunn dersom den er troverdig. Til tross for dette erfarer vi at beviskravet praktiseres for strengt av utlendingsmyndighetene, særlig i tilfeller av psykisk mishandling. Vi har blant annet opplevd at UDI har brukt det faktum at søkeren ikke har politianmeldt hendelsene som et argument mot søkers troverdighet. Dette er oppsiktsvekkende da formålet med bestemmelsen nettopp er å ivareta de som ikke tør å anmelde voldelige forhold i frykt for at de vil miste sin oppholdstillatelse i Norge.

I tillegg til et strengt beviskrav erfarer vi også at utlendingsmyndighetene tolker «mishandling» for strengt. Et eksempel fra UNE sin egen praksisdatabase illustrerer terskelen. Kvinnen fikk ikke innvilget selvstendig opphold, til tross for flere voldshendelser. UNE skriver at «Ved en anledning hadde ektefellen slått klageren med flat hånd, tatt kveletak på henne og sagt at han ville drepe henne. UNE mente at dette fremstod som en enkeltstående handling knyttet til en konkret uoverensstemmelse» [https://www.une.no/en/sources/praksisbase-landingsside/2022/march/n2307420111/]. Slike avgjørelser påvirker ikke bare den konkrete søker, men er også avskrekkende for kvinner i lignende situasjoner.

Jussbuss mener utlendingsmyndighetene må endre sin praksis til å være i tråd med loven, samt formålet som fremgår av forarbeidene. Slik regelverket praktiseres i dag, oppfordres voldsutsatte kvinner til å fortsette samlivet.