Arkiv

Tittelen på denne artikkelen går skyhøyt ut. Når vi har valgt å skrive om akkurat heving, er det begrunnet i to forhold. For det første er heving praktisk til eksamen. For det andre er rettskildegrunnlaget så godt at drøftelsen kan bli svært bra – tilnærmet perfekt om du vil.

Heving er den mest gjennomgripende misligholdssanksjonen vi har i norsk rett. Hvis en kontrakt heves, innebærer det at det settes en strek over kontraktsforholdet, og i mange tilfeller vil også ytelser tilbakeføres. Det vil derfor neppe komme som noen overraskelse at det skal en del til før det foreligger grunnlag for heving.

Alminnelig vilkår: Vesentlighet

Kontraktslovgivningen inneholder en lang rekke bestemmelser om heving (se faktaboks). Dette er også helt vanlig med en særskilt regulering av heving i kontraktspraksis. Slik regulering vil imidlertid gjerne være helt lik den som følger av lovgivningen, eventuelt den alminnelige ulovfestede obligasjonsretten.

Et sentralt vilkår for å heve vil regelmessig være at det må foreligge et "vesentlig kontraktsbrudd". Nøkkelen blir da først å fastlegge hva som nærmere ligger i dette (tolke loven/kontrakten/det alminnelige obligasjonsrettslige prinsippet), og deretter anvende vilkåret på faktum (subsumere). Vi vil konsentrere oss om dette vilkåret, og særlig om tolkningen.

Ordlyd, forarbeider og juridisk teori

Det følger allerede av ordlyden – "vesentlig" – at det skal en del til for å kunne heve en kontrakt. Det er da også rimelig. Utgangspunktet i norsk rett er pacta sunt servanda: avtaler skal holdes slik de er inngått, jf. KC5NL 5-1-1 og 5-1-2. Dette er imidlertid det samme prinsippet som sier at når en kontrakt ikke oppfylles – den brytes vesentlig –  må det være anledning til å heve. At det skal mye til for å heve har dessuten støtte i kontraktlovenes forarbeider og langvarig og bred juridisk teori.

Høyesteretts praksis

Den mest sentrale rettskilden for å fastlegge hevingsvilkåret er likevel Høyesteretts praksis. Høyesterett har i flere sentrale avgjørelser uttalt seg om hva som ligger i det alminnelige kravet til vesentlighet. Viktigst er antakelig Rt. 1998 side 1510 (Ekte hussoppdommen), Rt. 1999 side 408 (Garasjedommen) og Rt. 2010 side 710. Selv om man måtte befinne seg innenfor et rettsområde som ikke direkte er dekket av disse avgjørelsene, er de lagt til grunn generelt i hele kontraktsretten. Videre kan det være verdt å ta en nærmere titt på Høyesterettsdommen i Rt. 2015 side 321.

Det overordnede spørsmålet er, i henhold til Høyesteretts praksis, om parten som er utsatt for kontraktsbrudd, hadde rimelig grunn til å si seg løst fra kontrakten. For å vurdere dette må det foretas en helhetsvurdering, hvor en rekke momenter kan være relevante. Utgangspunktet for denne vurderingen er det objektive avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse. I en drøftelse på eksamen bør det eksplisitt tas stilling til hva det objektive avviket utgjør.

Videre vil en lang rekke andre momenter være relevante: Kan andre misligholdssanksjoner være like tjenlige for den som er utsatt for kontraktsbrudd, er kontraktsparten å bebreide, hvor hardt vil heving ramme kontraktsparten, er det preg av illojalitet, og hvor lang tid har det gått siden inngåelsen av kontrakten. Høyesterett har også vist at det ikke er ønskelig at heving benyttes hvis det er fare for at dette skjer i spekulasjonsøyemed. I praktikumsoppgaven er øvelsen å finne frem til de relevante momentene, og drøfte disse.

Konklusjon

Å drøfte heving til eksamen gir en strålende mulighet til å vise både abstrakt juridisk kunnskap, og evnen til å anvende rettsregler i praksis. Lykke til!
 

Fakta

Hevingsbestemmelser i kontraktslovgivningen:

Kjøpsloven §§ 25 og 39

Forbrukerkjøpsloven §§ 23 og 32

Håndverkertjenesteloven §§ 15 og § 26

Husleieloven §§ 2-12 § 9-9

Avhendingslova §§ 4-3 og 4-13

Bustadoppføringslova §§ 20 og 34

Pakkereiseloven §§ 5-1 og 6-3

CISG art. 49

Denne fagartikkelen inngår i Juristforeningen i Bergen sitt samarbeid med advokatfirmaet Wikborg Rein.