Arkiv

Med dagens støtteordninger er studenter uten deltidsjobb langt på vei en utopi. De aller fleste av dem er avhengig av både arbeidsinntekter og støtte fra Lånekassen for å få økonomien til å gå rundt. Studenter som blir permittert eller sagt opp i dag får imidlertid ikke dagpenger og blir dermed stående uten et reelt sikkerhetsnett.  

I den offentlige debatten hører vi om studenter som må flytte hjem til mor og far eller ta opp forbrukslån for å finansiere utdanningen. Alternativet deres er å droppe ut. Det kan ikke være sånn at du i dag skal måtte ha en fet sparekonto eller foreldre som kan hjelpe deg økonomisk for at du skal ha mulighet til å fullføre studiene dine.  

Selv om en innfrir alle vilkårene for dagpenger, eksisterer det fortsatt en bestemmelse som avskjærer arbeidstakere fra dagpenger kun fordi de studerer. Studenter betaler skatt og trygdeavgift på lik linje med alle andre arbeidstakere, men blir avskåret fra støtteordningen kun på bakgrunn av hva de velger å bruke fritiden på. 

Verken studenter eller øvrige arbeidstakere er homogene grupper. Det finnes arbeidstakere i 20-årene med deltidsjobb og friår, og studerende arbeidstakere i 20-årene med forsørgerbyrde og gjeld. Det finnes de som jobber fulltid og studerer ved siden av, og de som studerer fulltid og arbeider ved siden av. Felles for alle er at de er avhengige av inntekt for å få budsjettet til å gå opp. I dag kommer imidlertid studenten med fulltidsjobb og barn vesentlig dårligere ut enn arbeidstakeren med friår. Det er vanskelig å se gode grunner for en slik forskjellsbehandling. 

Argumentet som hyppigst er brukt mot at studerende arbeidstakere skal få dagpenger, er at de ikke kan anses som «reelle arbeidssøkere». Dette begrunnes med at studerende arbeidstakere ikke er like fleksible på arbeidsmarkedet. Tanken er at denne gruppen ikke kan ta ethvert arbeid, både deltid og fulltid, hvor som helst i landet. 

Særlig ved permittering er det vanskelig å se noen god grunn til å forskjellsbehandle studerende og ikke-studerende arbeidstakere. Ved permittering blir arbeidstakeren midlertidig fritatt for arbeidsplikt, men formelt består arbeidsforholdet fortsatt. Det vil si at en arbeidstaker som er permittert har plikt til å gjenoppta arbeidet på få dagers varsel, noe som naturligvis gjør det vanskelig å skaffe seg en annen jobb. En arbeidstaker som ikke studerer har dermed lav grad av geografisk og yrkesmessig mobilitet ved permittering, men mister likevel ikke retten til å motta dagpenger. For denne gruppen virker det som man har latt kravet til fleksibilitet vike for det store behovet for dagpenger.

Dette settes på spissen i tilfellene med delvis permitterte. Dersom du er 40% permittert fra en jobb i Oslo, er sannsynligheten svært liten for at du kan ta en deltidsjobb i Tromsø. Hvis kravet om «reell arbeidssøker» hadde blitt praktisert like strengt i disse tilfellene som den gjør for studerende arbeidstakere, ville heller ikke denne gruppen hatt krav på dagpenger.  

Regjeringen har nå på høring et forslag til endringer i dagpengeregelverket som de mener gjør det lettere å kombinere dagpenger og høyere utdanning. Ordningen gjelder derimot kun for arbeidsledige og permitterte over 30 år. Det er vel og bra at regjeringen har begynt å ta tak i denne uholdbare forskjellsbehandlingen av studenter. Jussbuss stiller seg likevel svært kritisk til at de velger å bruke alder som automatisk avslagsgrunn og på ny forskjellsbehandler en stor gruppe arbeidstakere med sterkt behov for inntektssikring. 

I et land som Norge hvor kompetanse og kunnskap er høyt verdsatt og etterspurt, er det rart at vi har en dagpengeordning som regelrett avskrekker folk fra å ta høyere utdanning. Sikkerhetsnettet må på plass, også for de under 30 år!