Arkiv

For nesten et år siden stod jeg med vitnemålet i hånda og var klar for å vise arbeidslivet hva jeg var god for. Det var snakk om at noen ikke fikk jobb før det var gått over et halvt år. Nu vel, sånn går det vel med dem, tenkte jeg i mitt stille sinn. De andre, de som ikke har strevd seg i hjel i fem år.

For å gjøre en lang historie kort; hovmod står for fall, rett og slett.

De første avslagene

Etter 5 år med hardt arbeid og alt for mange kopper med sur kaffe, skulle det vise seg at veien inn til arbeidslivet var alt annet enn en dans på lovbøker.

Allerede to uker etter at jeg var ferdig på studiet begynte pulsen å stige. Jeg hadde ennå ikke fått jobb. På sosiale medier poppet det opp med jevne mellomrom et bilde av en kaffekopp, en firmalogo og ”tilfeldigvis” en arbeidskontrakt. Mine første avslag hadde allerede tikket inn.

I løpet av sommeren fløt det ikke akkurat over av stillinger på nettet. I den varme sommersola møtte jeg tidligere medstudenter som spurte om jeg hadde fått meg jobb. ”Nei, jeg trengte litt ferie jeg, hehe, tenker å søke litt etter sommeren.”

Jeg vet ikke helt hvem jeg klarte å lure. Om det var meg selv eller dem. Kanskje ingen.

Etterhvert som bladene på trærne falt var også selvtilliten på vei i samme retning. Jeg hadde levert flere titalls søknader og fått avslag på samtlige av dem. Jeg skjønte virkelig ikke hva det var jeg gjorde galt. Karakterene viste at jeg var god nok. Jeg hadde verv av ulik tyngde, deltidsjobb helt siden jeg var 15 år og gode attester fra mine tidligere arbeidsgivere.

«Bare gi meg en jobb, for faen»

Jeg kviet meg etter hvert for å gå ut i vinterkulda før klokken bikket 16:00. Jeg ville ikke møte tidligere medstudenter, på vei til sine viktige møter. Dersom de skulle spørre hva jeg drev med for tiden, måtte svaret blitt at jeg oppnår master i både Netflix og HBO. Jeg tenkte det var best å spare seg for.

Og idet snøen la seg på bakken, gjorde jeg omtrent det samme. Jeg hadde nå kommet opp i 72 individuelt skrevne søknader til både etat, kommune, forsikringsselskap og advokatfirmaer. Det nærmet seg punktet der ”bare gi meg en jobb, for faen” ble mitt beste argument. Kanskje var jeg ikke så flink som jeg trodde.

Flere ganger kom jeg inn til intervju. Jeg tok IQ-tester, personlighetstester, utleverte mitt indre sjeleliv, og smilte til jeg ble støl i kjevemuskelen. Advokater med 5-10 års erfaring, interne søkere og seniorrådgivere dyttet meg ned fra pallen. Gang på gang.

Det hjelper ikke så mye å bli en god nummer to.

"Vi takker så mye for søknaden din.."

I omtrent samtlige av utlysningene var det krav om noe relevant erfaring. Dessverre omfattes ikke langvarig og god erfaring med å skrive jobbsøknader. Noen steder står det at nyutdannede oppfordres til å søke. Det ga meg et slags håp- kanskje det fantes noen virksomheter som ønsket meg velkommen.

Håpet slukket ganske raskt når tilbakemeldinger av denne sorten dumper ned i mailboksen:

”Vi takker så mye for søknaden din og opplyser om at stillingen nå er besatt av en med 10 års erfaring innenfor akkurat vårt felt. Du er velkommen til å søke på våre andre utlysninger.”

Nyttårsrakettene smalt i lufta og jeg var nå blitt en av dem som brukte mer enn et halvt år på å få seg jobb. Jeg var så skamfull og søkte noe trøst i offentlige søkerlister. Jeg var tydeligvis ikke den eneste. Like etter nyttår skrev jeg omtrent to søknader om dagen.

I det kalenderen viste februar, fikk jeg endelig napp.

Kjære stud. Netflix – du er god nok

Det jeg lærte av denne prosessen, skulle jeg virkelig ønske noen sa til meg da avslagene haglet inn og fylte opp innboksen:

Søknaden som ga meg jobben, var tilnærmet lik de søknadene som ga meg titalls avslag. Intervjuprosessen likeså. I ettertid har jeg forstått at det å få seg sin første jobb ikke handler om å være flink nok, eller bra nok. Det handler om timing, pågangsmot, flaks, hvem man kjenner, og for noen få utvalgte; karakterer som taler for seg selv.

Da jeg hadde fått denne jobben, kom det like etterpå flere henvendelser med forespørsel om intervju. Alt løsnet, uten at jeg har en bedre forklaring enn ren flaks og muligens en god dose intervjuerfaring.

I pur coachstil vil jeg derfor si til deg, stud. Netflix: du har vært, og er flink nok. Selv om det tar lengre tid å få jobb enn du trodde, og at du føler du ikke får som fortjent etter fem år med blod, svette og tårer. Det er lov å føle seg nedfor, men det er utrolig unødvendig. Erfaringsmessig er det få stillinger ute i sommerferien, så ikke plag deg selv med skam, utover å se den serien i reprise en sen sommerkveld.

Mvh
Advokatfullmektig