Arkiv

Samfunnet styres av juss, men utdanner vi jurister som forstår samfunnet?

Hvorfor bruker staten penger på at folk studerer historie? Hvorfor bruker staten penger på at folk studerer filosofi? Humaniorastudenter opplever gang på gang å bli konfrontert med spørsmål om de studerer noe matnyttig. Som jusstudent har jeg aldri opplevd å få dette spørsmålet. Jurister er sterkt etterspurt av både offentlige og private arbeidsgivere, og vi antas derfor å være matnyttige. Men kanskje hadde vi hatt godt av å bli tvunget til å forsvare jusstudiets eksistens i ny og ne. For hvilken tjeneste gjør vi egentlig samfunnet ved å utdanne jurister?

For å svare på det, må vi spørre: hvorfor har vi rett og juss? Rettsteoretikere tar som regel utgangpunkt i at rettens oppgave er å skape normativ forutberegnelighet. Dette er på mange vis en kjedeligere måte å fremstille gammel politisk teori på – retten løfter oss ut av naturtilstanden der orden er basert på fysisk makt, og danner en ny, regelstyrt samfunnsorden. Juss er læren om hvordan man identifiserer disse reglene. I en rettstat er det et grunnpremiss at disse reglene er like bindende for alle. De skal ikke nødvendigvis behandle alle likt, men ingen skal være noe mer eller mindre bundet av det reglene sier. 

Det virker som det er bred enighet om at god rettshjelp styrker din reelle rettsstilling, og at god rettshjelp er lettere tilgjengelig for deg som har god økonomi. Så lenge vi har et marked som omsetter juridiske tjenester, og det er en betydelig sammenheng mellom hvor mye penger du kan bruke på rettshjelp og hvor sterk din rettsstilling er, har retten et stort problem. Da later den som den opphever en orden basert på fysisk makt med en orden basert på rett, mens den egentlig bare oppretter en ny orden basert på økonomisk makt. Jussen, så lenge den forstås som en ren handelsvare, er simpelthen på kollisjonskurs med sitt eget eksistensgrunnlag.  

Jussbuss er en studentdrevet rettshjelpsorganisasjon, som tilbyr gratis rettshjelp til vanskeligstilte. De menneskene vi forsøker å hjelpe til daglig, kjenner jussens indre selvmotsigelser på kroppen. De er levende bevis på at jussen ikke har oppfylt sitt ideal, at rettssikkerhet ikke betyr det samme for alle mennesker. Det kan være en fattig barnefamilie som ikke får mulighet til å påberope seg sitt utkastelsesvern når utleier vil ha inn mer innbringende leietakere. Det kan være flyktninger som ikke blir gjenforent med sine kjære fordi de ikke får rettshjelp. Det kan være lavtlønnede arbeidstakere som ikke får sine sårt tiltrengte sykepenger.

Hvis man er enig i at denne ulikheten i tilgang på rettsmidler er et alvorlig problem, må man spørre seg selv: hvordan kan vi hindre at jussen blir en ren handelsvare, der tilgangen på rettsikkerhet bestemmes av størrelsen på lommeboken? 

For det første kan vi forsøke å gjøre de økonomiske forskjellene i samfunnet minst mulig. For det andre kan vi gi god rettshjelp så billig som mulig, blant annet gjennom en raus offentlig ordning for fri rettshjelp. For det tredje kan vi sørge for at juristene selv er bevisste på sin egen plass i alt dette. Og det er dette tredje poenget som er særlig interessant for ansatte og studenter ved de juridiske fakultetene. 

Morgendagens jurister må gjennom sin utdanning få verktøyene til å gjøre seg opp en kvalifisert mening om hvilke interesser de skal jobbe for når de skal praktisere juss ute i samfunnet. Vi må sørge for at de juridiske fakultetene utdanner jurister som besitter evnen til kritisk tenkning og en viss grad av innsikt i rettshistorie, rettsfilosofi og større samfunnsprosesser. 

Når man kaster et blikk på studieplanene til de juridiske fakultetene i Norge, ser man at mange slike "dannelsesfag" er gjort til en del av studieplanene. Fakultetene forsøker etter beste evne å inkorporere disse perspektivene i utdanningen, det kan det ikke være tvil om. Det gis obligatorisk undervisning i etikk og eksamener i rettshistorie. Men spørsmålet er om det setter noe spor i studentene som utdannes. 

Det hjelper jo ikke å forelese om disse tingene hvis ingen hører etter. Det hjelper ikke å ha eksamen i rettshistorie og etikk hvis ingen bryr seg om karakterene i fagene. Alle signalene vi får fra arbeidslivet sier: "prioriter karakterer", "prioriter praktikum", "prioriter fag vi kan bruke deg til". De sier ikke "les på det som underbygger jussens sosiale funksjon og teoretiske integritet".

Studenter har nemlig en lei tendens til å lese på det som gir avkastning. Uavhengig av om du ønsker å jobbe i offentlig eller privat sektor, så ønsker du å være attraktiv på arbeidsmarkedet.

Advokatfirmaene spiller en særlig rolle her. De er den mest synlige potensielle arbeidsgiveren på de juridiske fakultetene, samtidig som de er en viktig aktør i det rettssamfunnet jussen studerer. Advokatvirksomhet er en helt legitim måte å tjene penger på, men de store advokatfirmaene har av naturlige grunner interesse av å framstille juss som nettopp en ren handelsvare. Business-skolene verden over nektet å se farene ved de giftige lånene som veltet verdensøkonomien i 2009, fordi de hadde tette bånd til selskaper som tjente seg rike på den økonomiske teorien de støttet. Den samme dynamikken kan oppstå hvis advokatfirmaenes tilstedeværelse på fakultetene gjør samfunnskritiske rettsteorier mindre populære. De aktørene som tjener på at juss sees på som en ren handelsvare, er overalt på campus. De som taper på det, ser man sjelden. 

Det er derfor etter mitt syn ikke sikkert at rammene rundt jusstudiet er optimale, hvis man ønsker å utdanne noe mer enn saksbehandlingsmaskiner. Både karakterpresset, og det evinnelige fokuset på hva "arbeidsgiver ser etter", kaster alt for lange skygger over studiehverdagen til de aller fleste jusstudenter jeg har snakket med. Det er på tide med en skikkelig kulturendring.