Arkiv

De fleste studenter på Dragefjellet møter professor Eirik Holmøyvik på andreåret i faget «Rettsstaten». Som foreleser gir han et dyptpløyende innblikk i konstitusjonell rett, og er ikke ubekvem med å rette stygge pekefingre mot det han anser som trusler mot rettstaten. Idyllen av Norge som et superdemokratisk land blir fort utfordret etter en forelesningsrekke i statsrett. Utgaven «Demokrati og Rettsstat» uten Holmøyvik er som en fredag uten fredagshilsen fra Søvig. Vi i Injuria så vårt snitt og fikk innvilget «audiens» hos professoren.

Konstitusjonell rett som er ditt felt, handler jo i aller høyeste grad om rettsstaten. Hvorfor valgte du å fordype deg i dette temaet?

Det var ganske tilfeldig faktisk. Det kjekkeste faget jeg hadde på studiet var formuerett, så jeg ville egentlig jobbe med privatrett. Men, jeg hadde hatt et perspektivfag, «Romersk rettshistorie» av alle ting, og en professor som kjente meg derfra plukket søknaden min til vit.ass.-stilling ut av bunken og overførte den til en stilling i offentlig rett. Stillingen omhandlet folkerettshistorie i forbindelse med jubileet om oppløsningen av unionen med Sverige i 2005. Når jeg først endte opp der var veien kort til statsretten!

Undervisningen i statsrett fra studiet gjorde jo ingen inntrykk i det hele tatt, den hadde jeg helt glemt, men så endte jeg bare opp der.

Siden har du aldri sett tilbake?

Nei, det gidder jeg ikke. De sier jo at gresset alltid er grønnere på andre siden, men det er jo som regel ikke det.

Du har ved flere anledninger uttalt deg om situasjonen i Polen, og truslene mot rettsstaten der. Hva mener du er de sentrale årsakene til at situasjonen der har blitt som den har blitt?

Jeg har fulgt situasjonen tett gjennom Veneziakommisjonen, som er Europarådets ekspertorgan for konstitusjonell rett.  Vi evaluerer jo alle disse lovreformene i Polen, helt siden 2016. Men, vi har jo kun sett på lovreformene i seg selv, ikke årsakene.

Det er jo helt sikkert mange sosiale, politiske og historiske faktorer som ligger bak. Hvis du ser på et kart over Polen, og ser hvor Lov og rettferdighetspartiet (Red.anm. Regjeringspartiet) har størst oppslutning, så ser du at landet deles i to. De har oppslutning i øst. Hvis du deretter ser hvor grensa gikk under første verdenskrig da dagens Polen var delt mellom Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn, så ser du at regjeringspartiet har liten oppslutning i de delene som lå under Tyskland og i storbyene. Den vestlige delen av Polen er altså påvirket av en helt annen kulturell bakgrunn, sammenlignet med øst, og dette matcher oppslutninga til Lov og rettferdighetspartiet. Det har dype røtter.

Hvorfor regjeringspartiet har gått til angrep på uavhengige domstoler og dommere kan være snakk om et ønske om å holde på makten i landet, selv om de taper flertallet. Partiet ble valgt inn med 37,5% av stemmene i 2015, og da fikk de flertall. Der har du valgjuss! Valgordningen har en betydning, og denne belønnet styringsgrunnlag. De ønsket en sterk regjering. Vi ser det samme i Ungarn, der regjeringen under Orban har grunnlovsfestet ordninger som gjør at deres folk vil kunne styre domstolene selv om de mister regjeringsmakten.

Etter hvert har det tegnet seg et visst mønster i hvordan rettsstaten undergraves i Sentral- og Øst-Europa. De begynner gjerne med konstitusjonsdomstolen. En slik domstol er det statsvitenskapen kaller en vetospiller, fordi den ved å håndheve grunnloven kan stoppe politikken. Og det gjør de. Ønsker du store reformer, er det denne du vil ha kontroll over, for den kan overstyre alt. Lov og rettferdighetspartiet ønsket jo verdens mest restriktive abortlovgivning, og dette har de fått gjennomført med velsignelse fra den regjeringskontrollerte konstitusjonsdomstolen.

Den offisielle grunnen for regjeringens domstolsreform var at de mente at domstolene var fylt av masse kommunistdommere, og at de skulle renske ut disse. Dette vet vi er feil.

Men, de kjørte likevel hetskampanje mot dommerne som fremstår som uvirkelig for norske jurister. Regjeringen hadde kontroll over nasjonal tv, og der kom med alle mulige anklager mot dommerne, for eksempel at de var kriminelle. De hang opp bilder langs motorveien med ansiktet til dommeren og et uhyrlig utsagn under. All mulig type press som vi ikke kan se for oss engang.

Ja det høres jo helt vanvittig ut.

Ja, det er akkurat det det er! Det er jo så spinnvilt at vi tenker det umulig kan stemme. Men det skjer.

Du er jo Norges representant i Veneziakommisjonen, og arbeider der for demokratiet rundt om i Europa, og da spesielt de østeuropeiske landene. Hvordan går kommisjon frem for å prøve å løse konflikter som denne?

Vi kan ikke gi statene bindende pålegg, i motsetning til menneskerettighetsdomstolen og EU-domstolen. Ikke at Polen følger det EMD og EU-domstolen sier uansett.

Vi lever på den faglige autoriteten som vi har bygd opp over 30 år. Hele Europarådet, og ofte EU med medlemsstater, står bak Veneziakommisjonen. Vi opplever ofte at når en stat ber om en rapport, så viser de gjerne til denne dersom de ønsker vårt godkjentstempel på en reform som er litt på kanten, men innenfor deres skjønnsmargin. Dette gjorde for eksempel Polen i 2016, og det viser at de har en viss egeninteresse i å følge opp rapportene våre. Selv der statene selv ikke ber om en rapport, blir de frivillig fulgt opp i ca. 50 % av tilfellene. 

Noen ganger vet du jo at staten aldri vil ta til følge anbefalingene. Men vi vet også at den regjeringen vil falle en dag, og da vil den nye regjeringen gjennomføre anbefalingene fra Veneziakommisjonen fordi det har en politisk kostnad på europeisk nivå å ikke følge anbefalingene.  

Så dere må smøre dere med tålmodighet, ja

Ja, og vi må være forsiktige med hvordan vi går frem. Noen ganger får vi jo beskjed fra EU om at vi må være sterkere i klypa, men det er masse diplomati med i bildet. Selv om vi tar hensyn til den politiske konteksten i landet vi vurderer, tar vi ingen politiske hensyn. Vi er et faglig organ og vi må forholde oss til våre faglige standarder, som EMK og andre folkerettslige regler, i tillegg til våre egne «soft law»-standarder.

Det er ikke alltid den europeiske retten er på plass heller. Polen er et kjempegodt eksempel. I 2016 var ikke EMDs rettspraksis om uavhengige domstoler tilstrekkelig utviklet for de tilfellene der spørsmålet er om domstolen er lovlig sammensatt. Da kom det tilfeldigvis inn en sak fra Island i 2019, hvor EMD knuste til. Islendingene fikk jo bakoversveis. Forholdene der var riktignok dårlige, men alle vet at EMD brukte saken for å sette et prejudikat for Polen.

Island måtte ta støyten, altså.

De visste jo ikke hva som traff dem. Og i ettertid har det kommet flere relevante dommer, så nå står vi bedre rusta! I noen tilfeller ser vi også at de «soft law»-standardene vi brukte som utgangspunkt i starten, nå er tatt inn som hard law av EMD.

Vi ser at problemer dukker opp andre steder i Europa også - som for eksempel opptøyene i Frankrike. Står rettsstaten i Europa svakere enn før, eller har vi bare økt fokus på disse utfordringene nå om dagen?

Både ja og nei.

Hvis du tar det lange blikket da – før 1989 hadde vi totalitært regime fra Estland i nord til Bulgaria i sør. Går man tilbake til 70-tallet var Spania, Portugal og Hellas alle diktaturer. I det perspektivet er jo alt kjempebra den dag i dag!

Men man kan tydelig se at vi har fått et tilbakeslag fra hvordan forholdene var i for eksempel 2009. Samtidig har vi sterkere institusjoner nå. Europarådet er sterkere, vi har EU med sine økonomiske verktøy. Vi ser at Polen først gikk inn i forhandlinger med EU om domstolsreformene fordi de ønsket tilgang til pandemistøttepakkene.

Den store trusselen med Polen nå er jo at de er det viktigste landet i Europa i forbindelse med krigen mellom Russland og Ukraina. Det står helt sentralt for å støtte Ukraina, og det er Polen alle de vestlige våpnene går gjennom. Snart er det parlamentsvalg, og hva som skjer der blir veldig spennende. Dersom det blir juks, er det opp til det EMD har konstatert er en ulovlig utnevnt domstol å avgjøre dette. Hva gjør vi da? Skal vi bare se gjennom fingrene? Vi vet jo at politikere har prinsipper så lenge det tjener dem. Polen er veldig vanskelig, fordi på den ene siden trenger vi dem, men på den andre siden vet vi at de vil fortsette som før.

Mener du det finnes enkelte faktorer i dag som truer den norske rettsstaten?

Ikke direkte, sånn som i Polen. Det største problemet vi har i Norge er nok at den politiske styringsmakta er veldig likegyldige til både domstoler og rettsstatsprinsipper. Det er et lavt kunnskapsnivå, og veldig lav interesse. Rettsstatspolitikk står ikke høyt i kursen på Stortinget, det er kun for spesielt interesserte.

Fosen-saken er interessant på flere måter, men noe veldig interessant er at staten bruker over 500 dager på å oppfylle en storkammerdom i Høyesterett. Det er vanskelig å forklare at utenfor Norges grenser. Spørsmålet er jo vanskelig og komplekst, og det krever nok mange utgreiinger. Men det at de ikke engang har en plan, og at det må gå så langt som det har gjort nå, det er vanskelig å forstå utenfor Norge – og i Norge, selvsagt. Det er rett og slett uakseptabelt. Det er jo et eksempel på at den tredje statsmakten ikke kanskje ikke har den autoriteten vi trodde, når det kommer til stykket. Statens opptreden i Fosen-saken viser nesten litt forakt for domstolene. Det burde blitt lagt fram en plan, en tidslinje som viser at de tar dette alvorlig. Hadde du spurt statsråden ville de nok sagt at de har tatt det alvorlig fra første stund, men det ser ikke sånn ut. Jeg tror det er mange i Norge som ikke er klar over innholdet i de rettslige kravene til uavhengighet. Det er minst like viktig at det skal objektivt se ut som man er uavhengig, som at en dommer skal være subjektivt uavhengig og upartisk.

En personlig favoritt hos meg er dommerfullmektigordningen, som er helt spinnvill. Dette kan vi ikke engang nevne i utlandet. Du trenger ikke dra lenger enn Danmark før reaksjonen er «hæ?!». Ingen tror jo at dommerfullmektigene gjør en dårlig jobb, eller at de blir presset av noen, men igjen har det med inntrykket utad å gjøre. Du kan ikke ha tillit til en ordning hvor dommere sitter på korttidskontrakter med lav lønn, hvor fullmaktene deres når som helst kan trekkes tilbake av domstolsleder. Og ingen i Norge tenker over det, her er alt rosenrødt! Men er det virkelig det? Dommerfullmektigene er jo egentlig på permanent jobbjakt. Se for deg at en stilig partner i et stort advokatfirma kommer inn i rettssalen din. Da tenker kanskje dommerfullmektigen; her vil jeg jobbe, her må jeg gjøre et godt inntrykk! Naturligvis gjør man det, det er menneskelig. Og denne ordninga vil flertallet i Domstolskommisjonen og en arbeidsgruppe av dommere videreføre med kun noen få justeringer.

Norske jurister er helt prinsippløse her. Hadde man foreslått at man innførte den norske dommerfullmektigordningen i Bulgaria, hadde norske jurister trolig vært de første til å rope varsku. Men hvorfor skal vi vurdere Bulgaria og Norge ulikt i et så sentralt rettsstatlig spørsmål? Som nevnt handler det om det objektive inntrykket. Den tredje statsmakten må anses som uavhengig, og det gjør den ikke i norske tingretter i dag.

Det er altså denne likegyldigheten som etter min mening er den største trusselen mot rettsstaten i Norge, og idéen om at det kan være udemokratisk å sette rettslige grenser for politikken. Det ligger i vår metodelære at vi skal strekke oss lengst mulig for å legge til rette for det politiske flertallet. Men rettsstaten handler også om at flertallet skal følge loven og handle innenfor de grensene loven setter. Støter man mot grensene, må loven endres på en lovlig måte. Den kan ikke flyttes ved å presse tolkning eller overses.

Du har fått innvilget et ønske fra en magisk ånd. Som den statsrettsprofessoren du er velger du å benytte ønsket på å endre på Grunnloven, uten å gå veien gjennom den tunge prosedyren i grl. § 121. Hva velger du og hvorfor?

Det er jo utrolig mye jeg kunne tenke meg å endre da, jeg er jo ikke grunnlovskonservativ i det hele tatt! Det hadde jo vært litt fristende å endre den paragrafen som sier at Stortinget møtes i rikets hovedstad. Der kunne vi lagt til ett ord: Bergen. Det ville hjulpet utrolig mye!

Det hadde også hjulpet å flytte Høyesterett til en annen by, ut av dette store juristnettverket i Oslo. Det kunne funka litt mot likegyldigheten.

Kanskje det mest provoserende – som alltid er det morsomste å gjøre og – hadde vært å endre § 1. Der skal det da stå at Norge er et fritt udelelig rike, også må det stå «som er medlem av det europeiske økonomiske fellesskap». Altså skrive inn EØS-avtalen.

EØS-avtalen er så gjennomgripende at Grunnloven er litt misvisende. EØS har jo den konsekvensen at store deler av Grunnloven blir satt til side i praksis. Politikerne vil jo ikke ha dette inn, fordi de vil ikke at det skal synes hvor gjennomgripende og udemokratisk det er. Vi er bundet av EU-retten, men har ikke stemmerett.

Å skrive inn avtalen i § 1 vil se veldig rart ut, men det er veldig rart. Kanskje det ville stimulert til en skikkelig EU-debatt. Jeg mener jo at å være for EU er et demokratisk ryddig standpunkt, og det å være mot EØS er også et demokratisk ryddig standpunkt. Å være for EØS-avtalen er demokratisk og konstitusjonelt fullstendig uryddig. Så det ville vært formålet mitt med dette. Skape litt bråk.

Her er det så og si snakk om hele Stortinget ikke sant. De tør ikke si om de er for eller mot. EØS-avtalen er svært krevende fra et statsrettslig perspektiv. Vi kommer igjen tilbake til likegyldigheten til rettsstaten og demokratiet. EU-reglene har jo ikke direkte virkning, men de forhandles aldri over, de bare stemmes over. De har aldri brukt vetoretten. Da er store deler av demokratiet bare en illusjon. Sånn sett er jo ikke Norge det mest demokratiske landet i Europa. Men det kan jeg ikke si.