Wayback mener: Endelig kan flere gjennomføre sin straff med elektronisk kontroll

Injuria.no • 4. oktober 2020

Tekst: Maria Farsund Ulltang, Maria Smith og Marie Norendal Vangås, rådgivere i Jussgruppen Wayback

Fotlenkesoning ble innført som en prøveordning for domfelte i Norge i 2008. Per august 2020 har til sammen omlag 27.000 domfelte sonet fengselsstraffen med elektronisk fotlenke (Kriminalomsorgen, 2020). Fra 1. september åpnes det for at enda flere kan gjennomføre hele eller deler av straffen sin med fotlenke da gjennomføringstiden utvides fra fire til seks måneder, jf. LOV-2019-12-20-105.

Målgruppen for soning med elektronisk kontroll
Soning med elektronisk kontroll er en mulighet til å gjennomføre straffen utenfor fengsel eller institusjon. Formålet er at man som domfelt skal ha muligheten til å leve et så normalt liv som mulig med jobb, skole og familie, og å unngå de negative konsekvensene av et fengselsopphold, jf. forskrift om straffegjennomføring § 7-1. Tanken er at sjansen for tilbakefall reduseres dersom en ivaretar sine økonomiske og sosiale forpliktelser og opprettholder en stabil hverdag.

I utgangspunktet kan enhver søke om å få gjennomføre hele eller deler av soningen med elektronisk kontroll dersom man har en dom på inntil 6 måneder, eller dersom resterende tid av soning er inntil 6 måneder. Derimot kan det ikke innvilges straffegjennomføring med elektronisk kontroll for en som er dømt for seksuallovbrudd etter straffeloven kapittel 26 eller for noen typer voldslovbrudd, jf. forskrift om straffegjennomføring § 7-2 (4).

Det er den innsatte selv som må søke til Kriminalomsorgen om å få gjennomføre sin straff med fotlenke. Kriminalomsorgen må vurdere hvorvidt fotlenkesoning er «hensiktsmessig» for å sikre en positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet, samt hvorvidt dette «sikkerhetsmessig forsvarlig», jf. straffegjennomføringsloven § 16 a (1).

Rent praktisk gjennomføres fotlenkesoning ved at den domfelte har en elektronisk sender rundt ankelen til enhver tid, som registrerer hvor du er. Dersom den domfelte tar av seg fotlenken, går utenfor den godkjente sonen eller bryter andre vilkår for soningen, vil det kunne gå en alarm og Kriminalomsorgen kan tilbakeføre den domfelte til fengselet jf. straffegjennomføringsloven § 16 (5).

Positive effekter av soning med fotlenke
Mange vil si at soning i fengsel er som å begynne på skolen for kriminalitet. Særlig gjelder dette for førstegangskriminelle. I fengsel lærer man å kjenne det kriminelle miljøet bedre og for førstegangskriminelle kan det gi en form for «respekt» i det kriminelle miljøet å ha vært i fengsel. Dette gjør det lettere å falle tilbake i gamle spor når man har sonet straffen ferdig. Fotlenkesoning forhindrer denne effekten, ettersom man ikke vil komme i kontakt med andre kriminelle under soningen.

Man kan imidlertid spørre seg om soning utenfor fengsel har en mindre preventiv effekt i forhold til fengselssoning fordi det er tale om en «mild straff».

En studie gjennomført for Justis- og beredskapsdepartementet i 2015 viser at soning med elektronisk kontroll har en positiv virkning på tilbakefall sammenlignet med soning i fengsel, særlig for grupper som i utgangspunktet har høy sannsynlighet for det (Vista Analyse, 2016, s. 44). Tall fra 2009 viser at 7,5 % av de som hadde gjennomført soning med elektronisk kontroll fra oppstarten i 2008 til tidspunktet for undersøkelsen, begikk ny kriminalitet i løpet av de første to årene etter endt soning. Mens tilbakefallsprosenten for alle former for straffegjennomføring samlet i samme periode var i gjennomsnitt 20 % (Kriminalomsorgen, 2020).

Verdien av å kunne gå på jobb og skole, samt å kunne være med familien har utrolig stor psykisk verdi for den som soner straff. Til forskjell er forekomsten av psykiske lidelser i norske fengsler betydelig høyere enn i samfunnet ellers (Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Sør-Øst, 2014, s. 5). En så stor psykisk påkjenning som frihetsberøvelsen medfører kan derfor gjøre det vanskelig å bryte ut av gamle vaner etter endt soning.

Videre viser tall fra Justisdepartementet at det er svært få som bryter reglene under soning i fotlenke og blir tilbakeført til fengslene. Fra innføringen i 2008 til 2015 har det ligget stabilt på 5 % av iverksatte avbrudd (Vista Analyse, 2016, s. 35). Det er derfor god grunn for å si at majoriteten av all soning med fotlenke gjennomføres etter planen. Samlet er dette svært lovende tall med tanke på lovendringen om utvidelse av mulighetene for fotlenkesoning. 

Wayback mener
Vi i Wayback mener at arbeid, bolig, sosialt nettverk og en meningsfylt fritid er svært viktige faktorer for dem som ønsker å leve et liv uten rus og kriminalitet. Når våre medlemmer skal tilbakeføres til samfunnet ved endt soning jobber vi hardt for å få på plass disse tingene. Vi ser at fengselsopphold ofte fører med seg usunne relasjoner bak murene, så vel som skepsis og mistro fra den øvrige delen av befolkningen når man slipper ut igjen. Dette gjør at mange strever med å finne seg ærlig arbeid når de blir løslatt. Dermed øker også sannsynligheten for at de velger å livnære seg av å begå ny kriminalitet. Vi er svært glade for at flere nå får muligheten til å gjennomføre hjemmesoning med elektronisk kontroll, og samtidig kan ivareta sine sosiale og økonomiske forpliktelser.


Fra venstre: Maria Smith, Maria Farsund Ulltang og Marie Nordendal Vangås

Litteraturliste
Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Sør-Øst. (november 2014). Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler (2014/1). Utgivelsessted: Oslo.

Kriminalomsorgsdirektoratet. (2020). Straffegjenomføring med elektronisk kontroll. Hentet [03.09.20] fra https://www.kriminalomsorgen.no/getfile.php/4728776.823.wp7inqbaatsslw/Faktaark+EK+august+2020.pdf

Vista Analyse. (04.08.2016). Evaluering av soning med fotlenke (2016/02). Hentet [03.09.20] fra http://www.vista-analyse.no/site/assets/files/5598/va-rapport_2016-02_evaluering_av_soning_med_fotlenke_revidert_versjon05082016.pdf

 

 

 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982