Med One Ocean Expedition fra Singapore til Jakarta: – En opplevelse for livet!

Injuria.no • 4. april 2023

Tekst: Wikborg Rein

 

For våre medarbeidere Kamilla Hope Kleppenes og Ingrid Weltzien ble den eksotiske tokten med Statsraad Lehmkuhl i Sørøst-Asia noe de sent vil glemme. Les deres reisebrev og se de flotte bildene fra den fantastiske turen!

W ikborg Rein er stolt sponsor av One Ocean Expedition, en forskningsekspedisjon inspirert av FNs tiår med havvitenskap for en bærekraftig utvikling. Det norske seilskipet Statsraad Lehmkuhl la i fjor ut på en jordomseiling, der det underveis forskes på havet. Målet med ekspedisjonen er å finne ut mer om menneskelig påvirkning på de ulike havene, samt å øke bevisstheten rundt problemstillinger som knytter seg til bærekraftig havbruk.

I den forbindelse ble to av våre ansatte utsendt for å delta på en av ekspedisjonsetappene, fra Singapore til Jakarta i Indonesia. De to heldige vinnerne av turen, Kamilla Hope Kleppenes og Ingrid Weltzien er nå tilbake på norsk jord og har skrevet dette reisebrevet fra opplevelsen: 

Skip o´hoi!

Den 1. november 2022 troppet vi forventningsfulle opp på kaia i Singapore, klare for å gyve løs på seks dager og 722 nautiske mil med seiling til Jakarta.

Under innlosjeringen i vårt nye flytende hjem ble det fort klart at vi her skulle sove tett i tett i hengekøyer som hang i knagger fra taket. Intimgrensene var det med andre ord bare å legge fra seg på land – her skulle vi gynge side om side med rundt 120 fremmede – i takt til bølgene fra skipet.

På vakt

Trygt om bord var første post på agendaen inndeling i vaktlag. Skipet driftes av tre ulike vaktlag, der hvert lag er på fire timer av gangen, to ganger i døgnet. Dermed er statsråden bemannet av ett vaktlag til enhver tid, som ledes av en erfaren vaktleder. Vi fikk begge tildelt blått team, og var derfor på vakt fra klokken 08 til 12 og fra klokken 20 til midnatt.

Ved vaktskifte mønstrer både avtroppende og påtroppende vaktlag i rekker på dekk. Det var derfor viktig at samtlige møtte opp til riktig tid. 

Typiske oppgaver her kunne være å holde utkikk, og melde fra om skip eller gjenstander vi kunne skimte i horisonten, stå til rors, gå brannrunde eller å være såkalt "bøyevakt" – altså melde fra om noen falt over bord. Heldigvis fikk ikke bøyevakten muligheten til å rope "mann over bord!" under vårt seilas. Vi fikk også utfordret høydeskrekken med klatring i rigg.

Utenom de faste postene er en sentral oppgave for vaktlagene å bidra med å sette og ta ned seil. Dette kan sammenlignes med en intensiv form for tautrekkingskonkurranse, der en gjeng uerfarne seilere på kort tid prøver å lære seg forskjellen på tau ved navn som "stump" og "gording," og deretter forsøker å dra i riktig tau mest mulig rytmisk – med varierende hell.

Forskningen om bord

Et av de sentrale formålene med One Ocean Expedition er havforskning, samt å øke bevisstheten tilknyttet bærekraftig havbruk. Dataene som samles inn som et ledd i denne forskningen ligger åpent tilgjengelige, så forskere over hele verden skal kunne benytte seg av dataene.

Et skjær i sjøen er imidlertid at noen land er mer restriktive enn andre med å innvilge forskere tillatelse til å forske i sine farvann. På etappen vi var med på var det dessverre forskningsnekt. Likevel fikk vi høre mer om hvordan forskningen normalt foregår om bord. Til enhver tid deltar det forskere på ekspedisjonen, og disse har faste oppgaver knyttet til målinger og observasjoner om bord. De registrerer for eksempel data og informasjon om mengden makro- og mikroplast i de ulike havene, og havtemperaturer på ulike dyp og bølgehøyde. Observasjoner av pattedyr som hval eller delfin, samt fangst av fisk registreres også. Forskerne har en fiskestang i havet til enhver tid, men det ble dessverre ingen fangst under vårt seilas.

Martin Bua Rønhovde (bildet) og Erik Furevik holdt foredrag om forskningen ombord One Ocean

 

Til tross for lite forskning i løpet av etappen vi var med på, var vi heldige og fikk se delfiner leke seg i bølgene fra skipet flere av dagene vi var til havs. 

Døpt av kong Neptun

Etappen mellom Singapore og Jakarta krysser ekvator, og over ekvator kommer man seg ikke uten å gjennomgå en formriktig dåp. Døperen er kong Neptun selv. Det faste mannskapet stilte opp som Neptuns villige medhjelpere. Alle på skipet som ikke tidligere hadde krysset ekvator vannveien ble grundig døpt i isvann.

I tillegg ble hver og en påtvunget å drikke en hjemmelaget "suppe" som var laget i forbindelse med passeringen av ekvator. Suppens innhold forble en godt bevart hemmelighet, men noen større kulinarisk opplevelse var det ikke.

Vi fikk senere en innføring i historiske norske sjømannstatoveringer, og lærte at man etter å ha krysset ekvator kvalifiserer til å tatovere en skilpadde. Det var med andre ord like før vi bestilte en tatoveringstime ved ankomst i Jakarta, for å dokumentere denne bragden på ekte sjømanns vis.

Allsang til havs

Vi lærte også fort at allsang var en obligatorisk aktivitet om bord på Statsraad Lehmkuhl. Direktør og ekspedisjonsleder, Håkon Steinar Vatle, viste seg å være kongen av sea shanties. Etter litt opplæring  var  det en engasjert gjeng som sang med.

I tillegg til flere kvelder med allsang var det også en egen quiz-kveld i regi av mannskapet. Spørsmålene var  svært  vanskelige – forferdelig irriterende for de av oss med høyt konkurranseinstinkt! 

En opplevelse for livet

Arbeidsuken om bord på Statsraad Lehmkuhl vil ikke bli glemt med det første. Vi ble kjent med en flott gjeng folk, fikk kjenne på en uvant form for ro etter flere dager uten mobildekning eller internett-tilgang, og lærte mye både om havforskning og seiling.

Statsraad Lehmkuhl fortsetter nå ferden, og seiler akkurat nå fra Jakarta til Mauritius. Ekspedisjonen skal etter planen fullføres 15. april 2023 når skipet kommer tilbake til sin hjemhavn i Bergen.

 

 

 

 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982