Justispolitisk spalte: Arbeiderpartiet og abort

Skrevet av Matias Alexander Baltazar Birkeland og Fredrik Vingsnes,
jusstudenter og medlemmer av Arbeiderpartiet i Bergen. Foto: Privat

Vi jusstudenter vel kjent med at lovverket blir brukt aktivt for å fremme politiske avveininger og kompromiss. Sluttproduktet av dette er gjerne det metodelæren kategoriserer som lovgiverviljen. I praksis kan det innebærer å vedta, fjerne eller endre en lov. Norge er den anerkjente rettsstaten vi er i dag fordi vi har hatt en aktiv og fremtidsrettet demokratisk lovgiver opp gjennom historien.

Arbeiderpartiet har stått fremst i kampen for rettigheter vi idag tar som en selvfølge. Det var ikke gitt at kvinner skulle få stemmerett i 1913 - det var ikke før Høyre gjorde helomvending og ville stemme for, at forslaget fikk flertall.

Det var heller ikke gitt at ekteskapsloven skulle være kjønnsnøytral, slik at alle par, homofile, heterofile, eller alt imellom, juridisk sett er fullstendig likestilte. Selv om mange i dag tar for gitt at ekteskapsloven er kjønnsnøytral, var det ikke uten motstand at Stoltenberg-regjeringen vedtok lovendringen.

Reservasjonsretten for leger

Våren 2014 raste saken om reservasjonsretten for leger. Høyre- og FrP regjeringen ville legge til rette for at leger skulle få slippe å henvise til abort. Dette ville ført til at kvinner som ønsket å ta abort, men møtte en “vanskelig” fastlege, risikerte å bli kastet rundt i helsevesenet på jakt etter “rett” fastlege for å få oppfylt sine rettigheter etter loven.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært krystallklare på at alle som jobber i helsevesenet har plikt til å gi pasientene det de har krav på etter loven. Ingen skal påføre kvinner ekstra belastninger på grunn av egne samvittighetskvaler. De som tror at abort er et enkelt valg, bør revurdere egen bakkekontakt.

Heldigvis tok ti-tusenvis av kvinner og menn til motmæle, blant annet på 8. mars, kvinnedagen. Rekordstore demonstrasjoner mot lovendringen ga resultater. Regjeringen ga opp forslaget.

Abort

Loven om selvbestemt abort ble innført av Odvar Nordlis Arbeiderparti-regjering til store protester fra høyresiden. Loven var et radikalt likestillingsprosjekt i favør kvinners rettigheter, på bekostning av tidligere kristenkonservativ tenking om fosterets stilling.

I dag har Norge selvbestemt abort frem til uke 12 i svangerskapet. Hvis abort ønskes etter uke 12 må kvinnen møte i en nemnd å forklare hvorfor en ikke har mulighet til å bære frem barnet.

For Arbeiderpartiet er kvinners selvbestemmelsesrett ufravikelig - åpenbart i motsetning til dagens regjering. Arbeiderpartiet i Bergen ønsker å utvide adgangen for fri abort fra 12 uker til 18 uker og dermed fjerne abortnemndenes betydning. Det er ingen medisinske årsaker til at vi ikke kan ha selvbestemt abort frem til uke 18. Derfor bør det være helt og holdent opp til kvinnen selv å bestemme.

Det hører ikke hjemme i 2019 å ha en ordning der kvinner må møte en nemnd for å utbrodere egen livssituasjon for å kunne ta abort. Det er, og skal være, den enkeltes valg - uansett. Dette forstod svenskene allerede på 70 tallet, som har hatt samme liberale praksis - som Arbeiderpartiet med flere tar til ordet for - i nærmere 50 år.

Fosterreduksjon - klarer du en, klarer du to?

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad famøse uttalelse om fosterreduksjon har spredt seg som ild i tørt gress på sosiale medier. Regjeringspartiene Høyre, FrP, Venstre og KrF sitt nye forslag innebærer at kvinner som er gravid med to tvillinger, ikke har anledning til å abortere bort ett av fostrene uten å stille i abortnemnd og få nemndas velsignelse. Regjeringens “nye” system er det samme som for selvbestemt abort etter uke 12. Den samme praksis som svenskene ble kvitt for nærmere 50 år siden.

Til tross for at kvinnen allerede har gjort seg opp en mening om familiens situasjon, kapasitet, økonomi, og andre personlige forhold, og tatt en avgjørelse, anser regjeringen seg mer kompetent til å vite og bestemme hva som er best for kvinnen og den enkelte familie.

Resultatet blir fort at man aborterer bort begge fostrene. Dette vil være en stor påkjenning for den enkelte, og kan umulig harmonere med KrF og Høyre sitt overordnede mål om reduserte aborttall.

Helseminister Bent Høie sier det selv: “Det betyr at fosterreduksjon ikke lenger skal være selvbestemt.” Han presiserer samtidig at “Kvinnens vurdering av egen situasjon skal tillegges vekt”. Hva nå enn det skulle bety.

For hvis kvinnen ønsker abort, kan virkelig Høie og Ropstad mene at andre momenter enn akkurat kvinnens eget ønske skal tillegges større vekt?

Som kommende jurister er vi godt drillet i skjønnsmessige helhetsvurderinger. For oss i Arbeiderpartiet er det åpenbart at den helhetsvurderingen skal tas av kvinnen selv, ikke av Høie og Ropstad sin abortnemnd.