Hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?

Injuria.no • 19. mai 2024

Av Simen Bondevik, sentralstyremedlem i Partiet Sentrum

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger.

Den første saken Partiet Sentrum tok stilling til, etter at partiet ble stiftet i slutten av 2020, var at vi mener FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) bør inkorporeres i norsk menneskerettslov. Hvilken stilling har CRPD i norsk lovverk i dag, og hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?  

Aller først vil det være nyttig å kjenne til utgangspunktet for konvensjonen. Den ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2006, og trådte i kraft i 2008. Etter den trådte i kraft kunne land tilslutte seg konvensjonen, og dermed på ulike nivåer forplikte seg til å følge bestemmelsene. Norge valgte å ratifisere konvensjonen gjennom en såkalt transformasjon, mer om dette senere i artikkelen. FN skriver følgende om konvensjonen på sine nettsider: «Selv om rettighetene i menneskerettighetskonvensjonene gjelder for alle mennesker, vet vi at funksjonshemmede ekskluderes fra mange viktige områder i samfunnet, som utdanning, helse og arbeid. Derfor vedtok FN en egen konvensjon for mennesker med funksjonshemminger i 2006.»  

CRPD består av 50 artikler, og stiller krav til hvordan medlemslandene skal legge til rette for at også personer med nedsatt funksjonsevne kan få oppfylt menneskerettighetene som er nedfelt i andre FN-konvensjoner. Konvensjonen inneholder ikke noen nye, særskilte rettigheter som skal tildeles de av oss med nedsatt funksjonsevne , men skal bidra til at også personer med nedsatt funksjonsevne får sine menneskerettigheter innfridd.  

Samtidig som konvensjonen ble vedtatt av FN, ble også en tilleggsprotokoll vedtatt. Denne var det også frivillig å tilslutte seg til, selv om man tilsluttet seg CRPD. Tilleggsprotokollen bestemmer at enkeltpersoner eller grupper som mener at de ikke får oppfylt de rettighetene som de etter konvensjonen har krav på, kan få sin sak vurdert av FN. En forutsetning for å klage saken sin til FN er at alle nasjonale klagemuligheter først er brukt. Denne tilleggsprotokollen ville sikret funksjonshemmedes klagemulighet ved diskriminering, men Norge besluttet å ikke tilslutte seg denne. Det svekker etter mitt syn rettsikkerheten til de av oss med nedsatt funksjonsevne i møte med diskriminerin g, ettersom man ikke vil ha muligheten til å klage utover Norges egne organer.  

Det er ikke bare manglende tilslutning til tilleggsprotokollen som er problemet med Norges tilnærming til CRPD. I stedet for å inkorporere konvensjonen i lovverket, slik man har gjort med både kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen, så tok man et aktivt politisk valg om å kun ratifisere den gjennom transformasjon i lovverket. Dermed er ikke CRPD i seg selv forankret i norsk lov og har følgelig ikke noe forrang dersom det er motstrid mellom CRPD og øvrig norsk lovverk. Transformasjonen ble i sin tid gjennomført ved at allerede eksisterende lovgivning ble vurdert og tilpasset til konvensjonen uten at bestemmelsene i CRPD ble gjort til norsk lov. Det ble ogs å lagt til grunn av Norge at lovverket vårt på de fleste områder allerede gjennomførte og oppfylte forpliktelsene som fulgte av konvensjonen. Dette har i ettertid vist seg å ikke være i nærheten av å stemme på flere punkter.  

Hovedproblemet med at CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven slik vi i Partiet Sentrum ønsker, men kun ratifisert og innarbeidet gjennom transformasjon, er at det fører til at de av oss med nedsatt funksjonsevne blir utsatt for rettighetsbrudd i strid med CRPD. Men får ikke gehør eller gjennomslag for at diskrimineringen skal ta slutt, fordi de juridiske forpliktelsene ikke er sterke nok. Dette ville endret seg ved en inkorporering av CRPD i menneskerettsloven.  

Dersom CRPD hadde blitt inkorporert i menneskerettsloven ville nemlig bestemmelsene i konvensjonen fått forrang foran øvrig norsk lovverk. Dette ville vært ekstremt viktig og svært hensiktsmessig, ettersom mennesker med nedsatt funksjonsevne er en av de mest diskriminerte gruppene i samfunnet vårt. Norge har gjentatte ganger fått kritikk fra FN for vår systematiske diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne og brudd på CRPD.  

FN har også stilt seg kritisk til at Norge forskjellsbehandler CRPD fra de andre diskrimineringskonvensjonene. Der de andre FN-konvensjonene er inkorporert i norsk lov, er konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ikke det. Dette mener jeg er et uttrykk for hvordan vi som samfunn også forskjellsbehandler mennesker med nedsatt funksjonsevne. De av oss som tilhører denne gruppen blir behandlet som annenrangs borgere, akkurat slik våre rettigheter i lovverket blir sammenlignet med andre.  

Tiden er overmoden for at vi likestiller de av oss med nedsatt funksjonsevne og rettighetene til denne gruppen med resten av befolkningen. Derfor mener Partiet Sentrum at CRPD må inkorporeres i menneskerettsloven. CRPD er etter mitt syn det viktigste verktøyet vi har for å sikre funksjonshemmedes likestilling. En inkorporering av CRPD i menneskerettsloven vil være en god start på arbeidet med å få slutt på denne systematiske diskrimineringen. I tillegg er det viktig at de tolkningserklæringene Norge per i dag har avgitt tas bort og at den frivillige tilleggsprotokollen som gir klagemulighet tilsluttes.  

At CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven for lenge siden er etter mitt syn skammelig. Men det har sin logiske forklaring: det har rett og slett ikke vært politisk flertall i Norge for det. For noen år siden ble en inkorporering av CRPD nedstemt av FrP, Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti. Mer nylig, i denne stortingsperioden, ble det nedstemt av FrP, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Men i den siste avstemningen ble det flertall for en uforpliktende utredning av hvordan CRPD kan inkorporeres i norsk lov. Denne utredningen ble nylig ferdigstilt.  

Utvalget var nedsatt av Regjeringen og bestod av tre jurister med tilknytning til høyesterett. Etter mitt syn burde Regjeringen bedt utvalget utrede en inkorporering i menneskerettsloven. Det valgte Regjeringen ikke å gjøre og utvalget stod dermed helt fritt til å selv velge hva de ville utrede og hvilke anbefalinger de ville komme med. Regjeringen ga i forkant av utredning tydelig beskjed om at de i det videre arbeidet ville tillegge utvalgets vurdering sterk vekt.  

15. januar i år kom CRPD-utvalget med sin utredning og anbefaling. Flertallet i utvalget anbefaler å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Det er en stor seier for funksjonshemmedes likestilling, og vi kan nå regne med at Regjeringen kommer til å følge opp denne anbefalingen. Akkurat nå er utredningen ute på høring, og når den er ferdig vil Regjeringen fremme et lovforslag for Stortinget om inkorporering av CRPD. Dersom Regjeringen faktisk følger opp det de har sagt, tar inn over seg utvalgets anbefaling og går inn for inkorporering i menneskerettsloven så er det flertall på Stortinget.  

Det ville hatt enorm betydning for de av oss med nedsatt funksjonsevne, som faktisk er Norges største minoritet. Diskrimineringen en per i dag utsettes for er svært omfattende. For eksempel har åtte av ti skoler fysiske barrierer som stenger funksjonshemmede bar n ute. Det vil si at barn som for eksempel sitter i rullestol, på grunn av hvordan skolen er bygd, mister muligheten til å gå på nærskolen sammen med vennene sine. Unge mennesker med alvorlig kronisk sykdom blir fratatt frihet og selvbestemmelse over eget liv når de blir tvangsplassert på sykehjem sammen med demente eldre mot sin egen vilje. Over 100.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne står utenfor arbeidslivet, på grunn av diskriminering og fordommer, selv om de både vil og kan jobbe. Utviklingshemmede får ikke vitnemål og fratas muligheten til å ta høyere utdanning.  

Dette er noen eksempler på diskriminering som måtte tatt slutt når CRPD inkorporeres i menneskerettsloven. Da kan ikke Norge lenger unnskylde og bortforklare diskrimineringen, men måtte tatt klare grep for å få en slutt på det.  

CRPD bygger på åtte sentrale prinsipper: selvbestemmelse, ikke-diskriminering, deltagelse & inkludering, respekt for forskjeller, like muligheter, tilgjengelighet, likestilling og respekt for barns utviklingsmuligheter. Disse åtte prinsippene er sentrale gjennom konvensjonens 50 artikler. Flere av bestemmelsene i CRPD stiller relativt detaljerte krav til hva myndighetene skal eller bør gjøre av hensyn til personer med nedsatt funksjonshemming (eksempelvis artikkel 9 om tilgjengelighet). Andre bestemmelser har en mer overordnet karakter (blant annet artikkel 3 om generelle forpliktelser for myndighetene). Enkelte artikler er formulert som plikter for offentlige myndigheter (eksempelvis artikkel 31 om statistikk), mens andre gir direkte uttrykk for rettigheter for den enkelte (eksempelvis artikkel 17 om vern om personlig integritet).  

I sum bidrar CRPD til å likestille mennesker med nedsatt funksjonsevne, og sikre at alle får sine grunnleggende menneskerettigheter oppfylt uansett funksjonsvariasjon . Når CRPD forhåpentligvis snart blir inkorporert i norsk menneskerettslov vil det forandre livet til tusenvis av nordmenn. Den systematiske diskrimineringen må ta slutt, og Norge vil være forpliktet til dette på en helt annen måte enn i dag. Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven vil være en av de største seierne for likestillingen i Norge på lang tid.  

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982