Hva skjedde egentlig med homoterapi-forbud?

Tekst: Isa Shillington og Trude Røst

I desember 2019 fremmet Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de Grønne forslag om å forby konverteringsterapi i Norge. Stortinget vedtok å utrede et lovforslag, og denne utredningen skulle ferdigstilles våren 2020. Kultur- og likestillingsminister Abid Raja har utsatt utredningen, blant annet fordi utredningen byr på vanskelige juridiske spørsmål. Vi ønsker å undersøke bakgrunnen for lovforslaget, hvilke konsekvenser et forbud vil ha for de som rammes av det, samt hvilke juridiske problemstillinger et forbud reiser.

Konverteringsterapi, populært kjent som «homoterapi», praktiseres i enkelte religiøse miljøer, med mål om å endre et enkeltindivid sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Praksisen er rettet mot LHBTIQ+personer, og innebærer alt fra bønn, sjelesorgsamtaler og utdriving av demoner. På denne måten skal en undertrykke eller erstatte såkalt uønskede seksuelle følelser på en slik måte at man skal kunne identifisere seg som heterofil. Terapien legger altså til grunn at man kan helbredes fra «sykdommen» - egen legning.

EU-resolusjon 
Det er en generell konsensus innen forskningsmiljøer om at konverteringsterapi ikke fungerer, og samtidig mye som tyder på at dette er skadelig for de som utsettes for det. Spesielt barn og unge er sårbare i møte med slike miljøer. På bakgrunn av dette foreligger det et økt press på å forby konverteringsterapi.

Et stort flertall i EU-parlamentet vedtok i mars 2018 en resolusjon som oppfordrer medlemsstatene til å forby konverteringsterapi fra religiøse og terapeutiske miljøer. I Europa har Malta og Albania allerede innført et slikt forbud, og Tyskland har innført et forbud for barn under 18 år. På verdensbasis finnes et slikt forbud i Brasil, Ecuador og Taiwan, samt for mindreårige i 20 delstater i USA og for helsevesenet i Argentina. I Canada har de et forbud i enkelte byer og provinser.

Dårlig på undersøkelser
Samtidig gjør Norge det dårligere enn tidligere i undersøkelser som dekker likestilling for LHBTI i Europa. ILGA (International lesbian, gay, bisexual, trans and intersex association) produserer årlig et kart som rangerer land etter hvor likestilte de er, og Norge har de siste tre årene gått fra en andreplass til en femteplass, blant annet grunnet mangelen på forbud mot konverteringsterapi.

Etter lanseringen av miniserien «Homoterapi» med Morten Hegseth i VGTV fikk konverteringsterapi mye oppmerksomhet i Norge. I serien vises det at homoterapi forekommer i Norge, og at kirkesamfunn med statlig støtte har betalt for å sende menighetsmedlemmer til slik behandling i utlandet. Dette kom som en overraskelse for mange. Like etter ble som nevnt en utredning av forbud mot konverteringsterapi vedtatt i Stortinget. Hva skjer egentlig med utredningen?

- Utredningen er et viktig arbeid, som har høy prioritet. Arbeidet har kommet langt, men er ennå ikke i mål, sier statssekretær Gunhild Berge Stange fra Kulturdepartementet til Injuria.

- Reiser mange kompliserte problemstillinger
Hun forteller videre at utredningen er et viktig arbeid, som har høy prioritet, og at arbeidet har kommet langt, men enda ikke er i mål. Hun sier videre at Covid-19 har forsinket arbeidet. Det er derfor vanskelig å fastslå når utredningsarbeidet vil ferdigstilles.

– Dette er nybrottsarbeid som reiser mange kompliserte problemstillinger, og som krever at det gjøres gode og grundige vurderinger. Det er sentralt for arbeidet å klargjøre hvilket handlingsrom menneskerettighetene gir for en eventuell ny regulering, forteller hun.

Kulturdepartementet kartlegger derfor rettstilstanden i andre land og har fått bistand fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet til å kartlegge kunnskap om blant annet omfang og skadevirkninger av konverteringsterapi. Stange sier ikke noe videre om hvilken retning arbeidet med utredningen går, med tanke på en konklusjon.

Arbeiderpartiet har varslet omkamp, dersom utredningen ikke resulterer i et forslag om forbud. Anette Trettebergstuen er likestillingspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, og blant dem som sendte inn representantforslag om å forby konverteringsterapi.

– Arbeiderpartiet ønsket å tette igjen de hullene som fortsatt gjør at LHBTI-personer faller utenfor, har et dårligere vern, og dårligere levekår enn andre. Dette er ikke en teoretisk trussel, men noe som faktisk foregår i religiøse miljøer i Norge i dag. Vi mener det ikke er behov for en utredning, fordi vi allerede vet at dette er en uting som bør forbys, sier Trettebergstuen.

- Vil ikke komme i konflikt med religionsfrihet
Stortingspolitikeren mener et forbud vil ha en preventiv og normativ effekt, selv om det ikke nødvendigvis vil fjerne problemet.

– Dette bør være en relativt enkelt sak, fordi et forbud vil medføre at de som bli utsatt for dette vil vite at dette ikke er lovlig, og dermed noe de ikke skal finne seg i, og kan si ifra om. Det sender videre et sterkt signal til de miljøene som driver med det, om at de ikke kan henvende seg til folk på denne måten.

­– Regjeringen har pekt på at et forbud byr på vanskelige problemstillinger i møte med menneskerettigheter. Vil et forbud komme i konflikt med religions- eller ytringsfrihet?

– Et forbud vil ikke komme i konflikt med religionsfrihet. Religionsfriheten handler om at du har rett til å tro på det du vil, og utøve egen religion. Det er ingen religionsutøvelse som handler om å drive med konverteringsterapi. Det rammer heller ikke ytringsfriheten; forbudet vil ikke begrense at folk kan si og mene det de vil, for eksempel at homofile lever i synd, det er bare tilbud av slik terapi som vil rammes av forbudet. 

Peker på Regjeringskonflikt
Da vi spurte om hvor saken ligger an nå, og hva hun tenker om Regjeringens handlekraft, svarte Trettebergstuen:

– Regjeringens handlekraft er svekket på grunn av regjeringskonflikt. Det er et år siden forslaget ble fremmet i Stortinget, og regjeringen har fremdeles ikke blitt enige seg imellom. De er ganske handlingslammede i denne typen verdispørsmål.

– Abid Raja er ikke like tydelig som før. Tidligere sa han at det ville komme et forbud, og at Regjeringen bare skulle utrede dette først, men da jeg stilte skriftlig spørsmål til statsråden for et par måneder siden, skrev han hvis det kommer et forbud.

Hva tenker professoren?
Vi har sett nærmere på Abid Rajas skriftlige svar til Trettebergstuen. Der uttaler han at det er «lettere å fordømme dette fra et personlig og politisk ståsted. Det er dermed ikke ensbetydende med at det er enkelt å forby alle slike handlinger». Vi spurte derfor professor Henriette Sinding Aasen ved det juridiske fakultet i Bergen, om de juridiske problemstillingene et forbud reiser.

Aasen uttaler at konverteringsterapi er problematisk i den grad terapien forutsetter at homofili er en sykdom som kan helbredes.

– Dette strider mot dagens kunnskap som tilsier at homofil legning er en medfødt egenskap ved individet som ikke kan behandles bort, sier hun.

I relasjon til religions- og ytringsfrihet sier Aasen at det viktige er at terapi som handler om å «omvende» en homofil person, hviler på et uakseptabelt menneskesyn som ikke kan aksepteres under henvisning til religions- eller ytringsfrihet. Det gjelder også selv om personen selv ønsker slik terapi, eksempelvis når vedkommende tilhører et trossamfunn der slik terapi tilbys.

– Dersom bakgrunnen for å tilby slik behandling er at homofili oppfattes som å stride mot kristne normer eller av andre grunner er uønsket, vil behandlingen lett komme i konflikt med tanken om alle menneskers likeverd, uansett medfødte egenskaper som kjønn og seksuell legning. Religionsfrihet gir ikke rett til å utøve uforsvarlig praksis overfor andre, når praksisen krenker andres menneskeverd og rettigheter, sier professoren.

– Utenfor ytringsfriheten
Hun legger til at folk gjerne må snakke om at de støtter konverteringsterapi, da dette inngår i ytringsfriheten.

– Utøvelse av slik terapi, i form av å tilby slik til personer som “trenger” det, ligger derimot utenfor det som omfattes av ytringsfriheten.

Aasen poengterer også at selv om den enkelte skulle ønske en slik behandling, vil det stride mot krav om forsvarlighet i helsetjenesten dersom det tilbys behandling som man vet ikke virker. Behandlingen kan ikke sees som «nødvendig» helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven, både fordi den ikke virker og fordi den er diskriminerende.

Det fremstår derfor som et forbud mot konverteringsterapi ikke byr på særlige utfordringer i møte med menneskerettigheter. Forbudet vil heller verne en ellers sårbar gruppe, som blant annet utsettes for hatefulle ytringer og hatkriminalitet, mot terapi som undertrykker deres rett til å være den de selv ønsker. Et forbud kan også ha en signaleffekt, med tanke på hvilke handlinger som er uønskede i samfunnet.