Forskjellsbehandling i norske fengsler
Vilde Svendsrud, Fengsel- og miljøgruppa i Jussbuss
Å være innsatt i fengsel byr på mange små og store utfordringer. For utenlandske innsatte kan hverdagen oppleves som enda mer utfordrende enn for norske innsatte. Praksis og lovgivning gjør at utenlandske innsatte på mange områder behandles dårligere. Forskjellsbehandling uten saklig begrunnelse er diskriminering. Når en tredjedel av de innsatte i norske fengsler i 2016 var utenlandske statsborgere, innebærer dette at en stor gruppe innsatte risikerer å bli utsatt for diskriminering. Et fengselssystem som ikke tar hensyn til alle innsatte, er ikke rettferdig.
Norge har gjennom egen lovgivning og internasjonale konvensjoner forpliktet seg til å forhindre diskriminering. Det gjelder også overfor innsatte i fengsel. Det er uakseptabelt at de innsattes soningsforhold avhenger av om de er norske eller ikke.
Vanskelig å kommunisere i fengsel
I fengselet er det nødvendig å kunne kommunisere med de ansatte - både for å følge ordre, og kunne få hjelp og rådgivning i ulike spørsmål. I de tilfellene ansatte ikke behersker den innsattes morsmål, og den innsatte ikke forstår engelsk eller norsk, skaper dette store kommunikasjonsproblemer i hverdagen. Alle innsatte har rett til å klage på vedtak som er fattet mot dem; for eksempel avslag på permisjon eller tvangsoverflytting til et annet fengsel. Hvis man ikke forstår innholdet i disse vedtakene vil ikke klageretten være reell. Da vil heller ikke feil i vedtak avdekkes, noe som kan ha store konsekvenser for den innsatte.
Mister kontakt med familie
Kommunikasjon med familie og venner på utsiden kan by på utfordringer for innsatte som snakker et språk som betjentene ikke behersker. De som soner i høysikkerhetsfengsel har som regel 20 minutter i uken til å snakke i telefonen. Fengselet har ofte bestemt at telefonsamtalene skal kontrolleres. For utenlandske innsatte betyr det at en tolk må være tilstede. Bruk av tolk er svært ressurskrevende, både økonomisk og bemanningsmessig. Det har ført til en praksis i kriminalomsorgen som begrenser morsmålstelefoni til 40 minutter i måneden. For utenlandske innsatte innebærer det at de får halvparten så mye taletid med familien sin, som norske innsatte. Selv om det er ressurskrevende med morsmåltelefoni, er dette et klart eksempel på at utenlandske innsatte stilles dårligere enn andre innsatte. Problemet forsterkes ytterligere fordi familiene til de utenlandske innsatte ofte bor i andre land enn Norge, og derfor sjeldent kan komme på besøk. For utenlandske innsatte er denne telefonkontakten ekstra viktig for å opprettholde kontakten med sine nære og kjære.
Får ikke tilbud om utdanning
Norske fengsler tilbyr utdanning slik som voksenopplæring og yrkesfagskurs, så vel som sinnemestringskurs, sedelighetskurs og pappakurs. Dette skal bidra til at de innsatte lettere kan tilbakeføres til samfunnet og få seg jobb etter endt soning.
Noen av kursene tilbys kun på norsk, blant annet pappakurs. Et pappakurs skal veilede og bedre ruste den innsatte for farsrollen. I noen fengsler har gjennomføringen av pappakursene vært en betingelse for å kunne bruke besøkshus til besøk av barn. At utenlandske innsatte ikke har kunnet ta pappakurs har dermed utelukket dem fra å få bruke besøkshusene. Dette bidrar til et enda større skille mellom norske og utenlandske fanger.
Urimeligheten av dette understrekes ytterligere av at barna til utenlandske innsatte ofte bor i andre land. Det er ekstra betydningsfullt for disse pårørende å kunne bruke en besøksleilighet og være i fengselet over en lengre periode, siden muligheten for korte, hyppige besøk er mindre når reiseveien er lang og dyr.
Som følge av at de utenlandske innsatte får et dårligere tilbud i fengselet, blir det også vanskeligere for dem å tilbakeføres til samfunnet og opprettholde et ikke-kriminelt nettverk. Selv om ikke alle utenlandske innsatte skal tilbake til det norske samfunnet, skal de tilbake til et samfunn, hvor de kan nyttiggjøre seg av de tilbudene som finnes i fengsel.
Ikke samme mulighet til progresjon
Progresjon er et overordnet mål i straffegjennomføringsloven. Med dette menes at innsatte skal gjennomgå en gradvis overgang til frihet, for eksempel med soning på lavere sikkerhetsnivå og flere permisjoner. På den måten skal man venne seg til livet utenfor fengsel. Til tross for at målet om soningsprogresjon også gjelder for utenlandske innsatte, opplever Jussbuss at de ikke har lik mulighet til soningsprogresjon som norske innsatte. Når Kriminalomsorgen avslår søknader om for eksempel permisjon og fremstilling, begrunnes avslagene ofte i at innsatte er utvist.
I realiteten fører dette til at en gruppe innsatte ikke får tilgang til rettigheter som etter loven skal gis alle. Soningsprogresjon er et hensyn som skal tas med i alle vurderinger, også hvor den innsatte er utvist. Det holder derfor ikke at Kriminalomsorgen kun ser på rømningsfaren når de vurderer søknader.
Likebehandling må prioriteres
Det må en satsing fra regjerings side til for å sikre rettighetene til utenlandske innsatte. Da er det avgjørende at det settes inn tilstrekkelige midler over statsbudsjettet. Dagens praksis innebærer en systematisk forskjellsbehandling av utenlandske innsatte, som kun kan avhjelpes med økonomiske ressurser. Forskjellsbehandling basert på statsborgerskap kan ikke aksepteres. Det skal ikke oppleves som en tilleggsstraff å være utlending i fengsel.
