En annerledes og krevende studiestart

Injuria.no • 12. november 2020

Tekst: Emilie Tønseth Haugo og Marie Lie Jordheim 
Foto: Johanne Kristiansen og Carl Victor Waldenstrøm

Årets studiestart har som kjent vært annerledes, og det har for mange av førstekullistene vært vanskeligere å finne seg til rette på fakultetet. Mange er innflyttere og nye i byen, uten et stort nettverk i Bergen fra før. Vi er selv to førstekullister som nettopp har flyttet til regnbyen, og har virkelig kjent på at det har vært vanskelig å være ny i byen og på studiet under pandemien. Vi ønsket derfor å undersøke nærmere hvordan studiestarten har vært for resten av kullet vårt, og ikke minst hvordan vi alle kan bidra til at den skal bli bedre.

Johanne Lauritsen, Synva Haugo Bryn, Theodor Andreasen og Edvard Tunby startet alle på jussen denne høsten. Studiestarten har vært vanskelig og ikke som forventet, synes de.

 – Russetiden var bedre enn fadderuka, sier Lauritsen, som var russ i våres i en liten bygd uten særlig smitte.

– Studiestarten var rolig og det skjedde lite, synes Haugo Bryn. At så mye var digitalt, gjorde også at det var vanskelig å utvide vennekretsen utover faddergruppa.

–Det hadde nok vært lettere å få seg venner hvis studiestarten hadde vært normal, sier Andreasen, men legger til at han er glad for at han fikk en fin fadderuke.

Da Bergen innførte strengere tiltak dro alle fire hjem.

–Jeg mistet helt hverdagsfølelsen fordi jeg ikke kunne dra på fakultetet, sier Haugo Bryn.

Lauritsen dro også hjem, da det var lite smitte i bygda og mye mer å gjøre der. Tunby forteller på sin side at det først var etter denne perioden han ble kjent med folk. De fire førstekullistene er glade for at den litt tunge perioden heldigvis tok slutt.

Alle de fire førstekullistene har meldt seg inn i ulike undergrupper, noe de er enige i at har vært avgjørende for å bli kjent med nye folk.

– Undergruppene har vært den største lysstrålen i en ellers kjip studiestart, sier Tunby som både er med i Innorett, revyen og diverse idrettsgrupper.

Andreasen er enig, og supplerer med at det har vært fint å ha noe fast å gå til, i hans tilfelle trening med racketklubben en gang i uka.

Haugo Bryn oppfordrer alle som har lyst til å gjøre noe med andre på kullet til å legge ut et innlegg i facebookgruppa dragekull20. Lauritsen har allerede gjort dette da hun tok initiativ til en fjelltur til Fløyen for alle som ville. Dette ble en stor suksess med et stort antall påmeldte, og mange ønsker også at slike sosiale aktiviteter skal gjentas. I tillegg anbefaler Lauritsen å bli aktiv på de forskjellige dragekulltrådene på Jodel. For eksempel finnes det en gruppe ved navn dragekull20 , der det blant annet har blitt tatt initiativ til en snapchatgruppe, som både Lauritsen, Haugo Bryn og Andreasen er med i. 


Fra venstre: Edvard Tunby, Theodor Andreasen, Johanne Lauritsen og Synva Haugo Bryn

Da vi spurte om de hadde noen tips eller oppfordringer til de andre førstekullistene her på dragefjellet, ble alle ivrige.

– Ta initiativ, og ikke tenk at det er flaut! Tenk heller at ditt initiativ kan hindre at en annen dropper ut av studiet, sier Lauritsen.

– Terskelen for å sende melding er mye lavere nå, og hvis du ser at noen står alene, gå bort, sier Haugo Bryn, og legger til med et smil:

– Ingen vil synes du er teit, for alle er desp etter nye venner.

Andreasen mener også at man ikke må vente på at andre tar initiativ, men heller ta initiativ selv.

– Meld deg inn i en undergruppe du kanskje ellers ikke ville blitt med i, der treffer du venner du kanskje ikke ellers ville truffet, sier Tunby og legger til:

– Jeg tror vi alle må tørre å gå litt ut av komfortsonen nå under korona.


Fra venstre: Rahman Chaudry, Emma Bø og Kristian Wederhus

Som følge av den uvanlige studiestarten i år, har fakultetet satt ned et utvalg for å bedre det psykososiale miljøet for førstekullistene her på Dragefjellet. I utvalget sitter blant annet en representant fra fakultetet, arbeidsgruppeledere, og representanter fra JSU – alle med et engasjement for studentenes velferd og læring. Førstelektor ved fakultetet, Kristian Wederhus og arbeidsgruppelederne Emma Bø og Rahman Chaudry er tre av utvalgets medlemmer.

– Det er vanskelig for de nye studentene å finne seg sosiale miljøer, noe som er et problem fakultetet har ønsket å ta tak i, forteller Wederhus som er leder av utvalget.

– Dersom studentene sliter med å finne seg til rette på dragefjellet kan dette gå utover mestringsfølelse, læring og det psykososiale, fortsetter han.

I år har fakultetet grepet inn for å bedre det sosiale miljøet ved studiestarten, dette har aldri skjedd før. De tre utvalgsmedlemmene er enige om at det er fint at fakultetet tar ansvar nå.

– Tidligere har ikke fakultetet hatt noen grunn til å gripe inn, men jeg synes det er fint at de har gjort det nå, da det er en ganske prekær situasjon, sier Chaudry.  

– Vi føler nok alle på et ansvar for å hjelpe medstudentene våre, og det er veldig fint at fakultetet tar ansvar. Da skulle det bare mangle at vi arbeidsgruppeledere også hjelper til, legger han til.

Jusstudiet er et tungt studium, og dette legges ikke skjul på. Alle tre er enige om at det er viktig med et sosialt nettverk for å komme seg gjennom jusstudiet.

– På jusstudiet, som er et studie med mye lesing, er det viktig å få muligheten til å danne seg et sosialt nettverk, der man kan bli kjent med andre mennesker som kan forstå den vanlige jusshverdagen, sier Chaudry.

– Det er vist at ¼ av alle studenter er ensomme. Når man mister de første månedene av studiestarten kan det bli vanskeligere å bygge seg et sosialt nettverk senere på studiet, forteller Bø.

Utvalget er også bekymret for at mange av førstekullistene ønsker å droppe ut på grunn av en mindre god studiestart.

–Vi skal gjøre alt vi kan for å unngå at folk dropper ut, men vi er bekymret for et frafall. Det ville være veldig synd, for da mister vi mange kloke hoder, mener Chaudry.  

–Vi har sett på Jodel at det er flere studenter som vurderer å droppe ut, fordi det er mange som sliter med å finne seg venner. Derfor håper vi at dette tiltaket kan hjelpe folk til å ta et annet valg, sier Wederhus.

Utvalget trekker frem at jusstudiets karakter tilsier at et godt sosialt nettverk på Dragefjellet er viktig.

–Det som er spesielt her på Dragefjellet er at det faglige og det sosiale henger så tett sammen. De du sitter på lesesalen med er de samme som de du er i undergruppe med. Mange av studentene har nesten hele livet sitt her oppe, forteller Chaudry.

Bø er enig i dette, og legger til at jussen er som en egen liten boble.


Fra venstre: Rahman Chaudry, Emma Bø og Kristian Wederhus

Fordi det sosiale på jussen er et såpass viktig grunnlag for trivsel på jusstudiet, har utvalget nå kommet fram til ulike tiltak de vil prøve å iverksette i nærmeste fremtid. I vurderingen av hvilke tiltak som kunne gjennomføres, var selvfølgelig smittevern viktig. Utover dette var det særlig to faktorer som ble vektlagt, forteller Chaudry.

– Vi var ute etter å finne noen aktiviteter der vi kan fange bredest mulig og få med oss flest mulig, på noe som er så lavterskel som mulig.

Med disse faktorene tatt i betraktning kom utvalget fram til tre tiltak som de jobber med å få gjennomført i nær fremtid. Det første som sannsynligvis innføres er lunsj med arbeidsgruppene en gang i uka, men man kan også vente seg et turtilbud. I tillegg vil utvalget prøve å få til et større arrangement i form av en rebus eller en byvandring der også de ulike undergruppene kan stå på forskjellige poster og introdusere seg selv. Utvalget har fått bekreftet at tiltakene kan vare i 4 uker, forhåpentligvis fram til jul.

– Det er viktig å fange opp studentene så tidlig som mulig for at tiltakene skal ha en effekt, synes Wederhus.

Utvalget ønsker at disse tiltakene kan ha en fin innvirkning på førstekullistenes sosiale trivsel på fakultetet. Wederhus håper at tiltakene kan bidra til at studentene har noen å lene seg på ved en eventuell fremtidig nedstengning, slik at de da for eksempel kan se forelesninger sammen med andre medstudenter.
– Vi håper at vi kan skape trivsel på studiet, slik at studentene kjenner tilhørighet til skolen og at de finner sin gruppe og føler seg hjemme her, legger Bø til.

Utover tiltakene kommer utvalget også med noen tips til hva studentene selv kan gjøre for å bedre egen hverdag fremover.

– Ta initiativ selv! Jeg vet det er skummelt, men til syvende og sist ligger det i dine egne hender å skape sosial trivsel. Vær flink til å sende meldinger til medstudenter der du spør om å finne på noe, foreslår Bø.
Wederhus supplerer med en oppfordring om å melde seg på ulike aktiviteter i regi av studentbergen, i tillegg til å passe på smittevern slik at vi klarer å holde situasjonen under kontroll.

Hva vil dere si til studentene som vurderer å droppe ut?
– Vi skjønner det er kjipt, men vi ser dere, sier Wederhus.
– Det er noe med å gi studiet en sjanse i en normal situasjon, og den normale situasjonen kommer snart. I tillegg har du ikke satt ordentlig i gang med jussen enda, så gi det litt tid, bemerker Bø.
– Ikke gjør det! En gang, kanskje snart, kommer dette til å gå over, og da vil Dragefjellet være et skikkelig fint sted å studere. Da kommer du til å være veldig glad for at du valgte å bli. Om du holder ut litt nå, blir det skikkelig kult og gøy snart, sier Chaudry og legger til:
– Og sist men ikke minst: du har enda ikke opplevd silent disco på Vaskeriet. Når du er der, skjønner du at det ikke er lurt å droppe ut!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982