Anmeldelse og bildeserie: Jusrevyen 2019

Injuria.no • 29. januar 2019

Skrevet av Marie Bakken
Foto: Malin Askevold Helle

Jusrevyen 2019: Jungeltelegrafen 

Forventningene til årets jusrevy var som vanlig høye. Jusrevyen har levert forestillinger av høy kvalitet i mange år. Det var derfor naturlig at Straffbar oste av forventning på premierekvelden. Det var satt frem velkomstdrinker, og det var god stemning i 3. etasje på Dragefjellet denne kvelden. Publikum var festkledde, og bare var åpen. Forholdene lå absolutt til rette for en uforglemmelig kveld. 

Som tittelen insinuerer handlet årets revy om ryktebørsen på Dragefjellet. Da kommer man selvsagt ikke unna sosiale medier, det er tross alt 2019. Nora Nokhart og Eivind Abrahamsen ønsker velkommen, og sier samtidig litt om hva som har inspirert skrivingen. Hvis det er noe vi jusstudenter er gode på så er det å spre rykter, hevder de. Jeg må jo si meg enig i det. De nevner eksempler fra den siste tiden: Bjellegate, tingsretteksamen, Lacrossens budsjett. Hvis du har fulgt med på Jodel og på praten i gangene skjønner du hva de mener. Publikum kjenner seg tydelig igjen. Det er altså vårt indirekte bidrag som har gjort denne revyen mulig, sier Nora og Eivind spøkefullt. Det hele sparkes i gang med sang og dans i klassisk revystil. ”Hva som er sant? Irrelevant!” synger skuespillerne av full hals. Dette åpningsnummeret treffer tematikken godt. Det synges og danses med stor selvtillit, og det er gøy å se på. 

Politikerharselas

Tematikken rundt #metoo er fremdeles høyaktuell. Her får flere sentrale politikere gjennomgå. Lager man revy basert på aktuelle temaer, er det vanskelig å komme utenom KrFs veivalg. Dette illustreres gjennom en en slags ”trekanttango”, hvor KrF danser med både Høyre og Arbeiderpartiet. Det innslaget mangler på morsomhet tas igjen på rått dansetalent. Uten at jeg er noen danseekspert vil jeg hevde at vi får se dans på høyt nivå. Imponerende løft og store bevegelser.

Kommentarfeltgeriljaen blir portrettert på mesterlig vis i en sketsj som tar utgangspunkt i noe så enkelt som kommentarfeltet under en kakeoppskrift. Alle som har lest mer enn et kommentarfelt kjenner umiddelbart igjen typene. Som så ofte ellers på internett sporer diskusjonen av. Før vi vet ordet av det handler debatten om innvandring, og vi får høre det berømte: ”jeg er ikke rasist, men...”. Publikum får også et unikt innblikk i en førsteklassings arbeid med ex.phil-oppgaven sin. Mens vi ser en som sitter ved et skrivebord, får vi også se hva som skjer på skjermen hans. Et Word-dokument er åpent, men Google blir flittig brukt til å søke opp ting som har mindre og mindre relevans til oppgaven. Studenten tørker støv, og lager til og med et gjøkur før han setter i gang med oppgaven. Også her er gjenkjenningsfaktoren høy, i alle fall for min egen del. 

Musikken fra Farmen begynner så å spille, og på skjermen får vi se introen til det som skal være Farmen 1999. Bildene viser et velkjent gårdsbruk fra Sørumsand. Det er selvsagt Orderud gård. ”Kampen for tilværelsen” blir brått langt mer alvorlig. 

Andre akt dras i gang av at bandet spiller en medley. Og vi må snakke litt om bandet. Mellom hver eneste sketsj spiller bandet kul og vakker musikk, slik at overgangene – og sceneryddingen – blir en fryd å høre på. Bandet bidrar til at forestillingen er gjennomført og har høy kvalitet. 

Kommunikasjon

Vi lever i en tid hvor en stor andel av kommunikasjonen vi driver med foregår skriftlig. Det er imidlertid fremdeles viktig å vise følelser og ansiktsuttrykk, selv om man ikke ser den man snakker med. Teknologien har heldigvis kommet så langt at vi har mulighet til å gjøre nettopp det. Med  emojis. Da sier det seg selv at hvilken emoji man velger å sende har like stor betydning som det man faktisk skriver. Tankeprosessen som skjer når vi velger hvilken emoji vi skal sende, klarer årets revy å lage særdeles god humor ut av. Det blir presentert som et toppmøte i hjernen, og argumenter for og imot ulike emojier drøftes, før avgjørelsen tas. Vi får også servert en suveren emoji-sang, skrevet på melodien til High School Musicals uforglemmelige ”Stick to the Status Quo”. Sånt blir det god stemning av!

Mange av sketsjene er helt enkle, slik som når skuespillerne stiller seg opp på scenen for å ha  hviskeleken. Her illustrerer de hvordan budskap forandres litt hver gang en ny person forteller det videre. Dette er universelt, og noe alle har opplevd. Det er også evig aktuelt, og for anledningen har de valgt vinterens abortdebatt som tema. 

Det enkleste innslaget er kanskje også det som høster mest krampelatter fra salen. En ”Jodel-slange” kommer ut på scenen og rister med en bjelle. Mer skal ikke til for å få en jusstudent til å le. Innslaget er også herlig internt. Det er vanskelig for utenforstående å fatte hvorfor bjeller er så gøy. Men interne sketsjer er jo det som skiller en jusrevy fra en hvilken som helst annen revy. Dette er en revy av og for jusstudenter, og det kommer tydelig frem med massevis av små, interne referanser gjennom hele forestillingen. 

Det kommer klart frem at det er lagt ned mange arbeidstimer for å få i stand denne forestillingen, og alle de involverte har god grunn til å være fornøyd med sluttresultatet. Jeg blir like overrasket hver år over hvor mange talentfulle og kreative studenter jeg deler lesesaler med. 

”Husk at dine ord har konsekvenser”

Mot slutten av forestillingen er det skrevet inn et nummer som ikke er humor. Nummeret har fått navnet ”Til nettrollene”, og det fremføres vakker sang, mens hatefulle kommentarer ruller over skjermen. Budskapet i sangen er at vi alle har et ansvar, og må stå sammen mot nettrollene. Dette innslaget gjør etter min mening årets revy til en forestilling som kombinerer humor og alvor på mesterlig vis. Hele revyen oppleves som en kritisk samfunnskommentar, og retter publikums oppmerksomhet til mange av de negative sidene ved kommunikasjonsplattformene vi benytter oss av alle sammen, hver eneste dag. Det vil jeg applaudere. Og som prikken over i-en, avsluttes denne forrykende revyen med en krystallklar oppfordring: ”Vær grei og snill, det får du til!” Jeg sitter igjen med en god følelse etter å ha sett årets revy. Den var nemlig ikke bare hysterisk morsom, men den hadde også et underliggende budskap, som bare blir mer og mer viktig. Jeg vil påstå at hvis ikke du var der, gikk du virkelig glipp av noe!

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982