Har du kappet det som kappes kan?

6. mars, 2017

Skrevet av: Henriette Havnå

Nå som jeg er noen måneder inn i jusstudiet innser jeg hvor bratt læringskurven har vært siden det beryktede Exfac-kurset; der jeg stresset altfor mye og likevel ikke fikk til noe, nettopp fordi jeg ikke kunne noe som helst.

En stund før eksamen i forvaltningsrett I kikket jeg på øvingsoppgaven jeg skrev i Exfac i september. Jeg gryntet så kraftig da jeg så strukturen at appelsinjuicen presset seg opp i nesegangene. Gjennom tårer og fruktkjøtt begynte jeg å lese.

Det var fotnoter og gjenfortelling av alskens unødvendig faktastoff; det var synsing, ubegrunnede påstander og spekulering i faktum. Det mest synlige var likevel at jeg hadde skrevet det ene lange avsnittet etter det andre; feite blokker av noen tekststykker som tok for seg alt mellom himmel og jord fordi jeg mente de innholdsmessig hørte sammen. Flauere lesning har jeg aldri vært borti, enda jeg en gang i tiden tvang meg gjennom samtlige bøker i serien om Anastasia Steele og Christian Grey.

Med andre ord; litt sånn du har det når du vet at flere av Facebook-vennene dine har bilder av alle de unevnelige tingene du gjorde en fuktig kveld på byen — og bursdagen din er om en uke. Du vet, sånn som Peder Ås føler seg hver gang noen har håndfaste bevis for at han smuglet amfetamin over landegrenser i fylla, og Marte Kirkerud bestemmer seg for å være morsom og sladrer til purken. Litt sånn.

Etter å ha lest oppgaven og praktikumsangsten meldte sin ankomst, følte jeg på at jeg aldri ville skrive praktikum igjen. Etter den øvingsoppgaven var jeg så usikker på mine egne evner at jeg ikke ville risikere å la lignende makkverk ligge på Kark til spott og spe. Jeg hørte fakultetet hviske «synd for deg» mykt i øret mitt før det smalt til med ny, ukentlig arbeidsgruppesoppgave.

Skal man være her er det bare å bite tennene sammen. Det går ikke an å sitte og kaldsvette fordi man er redd for å skrive praktikum etter at man dreit seg ut første gangen. Det er samme opplegg som når man drar med seg deler av stakittgjerdet inn i garasjen etter første kjøretime med fattern og man lover at man aldri skal sette seg bak rattet mer. Man blir heldigvis flinkere. Selv med slak læringskurve er man uansett ikke like udugelig i januar som man var i september.

Vi lærer jo tross alt en god del om hvordan dette skal gjøres. Det viktigste knepet man lærer i begynnelsen av det første jussfaget er å formulere seg kort og presist. Man skal ikke preke masse unødvendig fjas i en slik oppgave. Det er som rånerne på Notodden sier i VGTV-serien «Norges Beste Fest»: Har du kappet det som kappes kan?

Det virker som universitetet har satt ordgrensen så lavt for førsteklassingene nettopp for at vi skal terpe på dette. Vi skal drøfte i det vide og det brede med tusen ord til rådighet. Den evige kampen mot ordgrensen gjør at jeg til slutt kapper vekk brorparten av de kule jussordene jeg har flettet inn for å høres smart ut.

Det er ikke bare formuleringer som må kappes vekk; avsnittene må kappes opp. Dette har vel de fleste fått kommentarer på. Du tror du har kappet nok, men får kommentarer fra medstudenter som mener du skal kappe avsnittene til månen og tilbake helt til oppgaven ser ut som en handleliste.

Noen ganger er man enig i kommentarene man får; andre ganger klin uenig. Likevel er vel Kark det eneste stedet hvor man faktisk ønsker seg kritiske og konstruktive kommentarer på det man skriver. Legger man ut noe på Instagram vil man helst ha seg frabedt innspill om hva man kunne gjort bedre.

På sosiale medier blir jeg glad for koselige, intetsigende kommentarer. Får jeg derimot koselige, intetsigende kommentarer på Kark, er det eneste jeg sitter igjen med et inntrykk av at medstudentene mine prøver å sabotere hele karrieren min.

Det er riktignok stor forskjell på Kark og vanlige sosiale medier, men i visse tilfeller føler jeg meg like upopulær på begge plattformene. Noen ganger, når alle innleveringene har kommet inn, seg jeg at oppgaven min er den eneste som ikke har fått kommentarer enda. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg klarer meg fint uten stor respons på innlegg andre steder, men å få kommentarer på Kark kan da ikke være så himla vanskelig?

Kommenteringssystemet er noe det er lett å ha blandede følelser for. Selv om det var skummelt å skrive oppgave i starten, synes jeg at kommentering på en annen side alltid er like nervepirrende. Sier jeg noe feil? Tenk om gruppeleder er helt uenig? Jeg har jo på ingen måte det kunnskapsmessige grunnlaget for å slakte oppgavene til mine medstudenter.

Fylleangst, praktikumsangst — ja, til og med kommenteringsangst — er vel noe de fleste jusstudenter kommer til å oppleve minst én gang i løpet av de fem årene vi tilbringer på fakultetet. Likevel kommer man seg igjennom det, sett at man ikke kombinerer praktikumsskriving eller kommentering med fyll. Det kan fort bli litt verre, spesielt hvis du allerede er farlig nærme fraværsgrensen. Se bare for deg å våkne dagen derpå å finne ut at du har kommentert oppgaver på Kark etter åtte kopper punsj og enda en god del attåt. Hvilket inntrykk medstudenten din sitter igjen med etter å ha lest kommentaren «uahsh ahor hååårnk?» er ikke godt å si. Det du mest sannsynlig har spurt om, er jo bare om han har kappet det som kappes kan.