Dragefjellets voktere

29. mai, 2017

 

I skrivende stund er det ikke lenge siden sesong to av dokumentarserien «Planet Earth» premierte. Konseptet er like enkelt som det er genialt: Levende bilder av de vakreste kriker og kroker kloden vår har å by på, akkompagnert av den silkemyke stemmen til Sir David Attenborough. Programmet gir et unikt innblikk i et vidt spekter av ulike økosystem, der alt i fra polene til regnskogene til ørkenene har blitt presentert. Likevel er det ett økosystem som ikke har blitt dokumentert; et nærmest mytisk sted der bare de aller heldigste blant oss har satt sine føtter.

Dragefjellet glimrer med sitt fravær.
Attenborough har enda til gode å snike seg rundt på Dragefjellet og observere jusstudentene i sitt rette element. Omgitt av stillaser, kaffekopper og avsindig mange trapper bedriver disse svært lite kamerasky skapningene sine rutinemessige, akademiske aktiviteter, hver eneste dag, helst helt uforstyrret. Det er på høy tid å finne frem safarihatten og kikkerten, gjemme seg i lovboksen og ta et dypdykk i hvilket atferdsmønster som er fremtredende for den jevne jusstudent.

Det første man kan observere er at jusstudentene er avanserte flokkdyr, og flokkdyr ligner gjerne veldig på hverandre. Flokkdyr ligner faktisk som regel så mye på hverandre at det ikke er noen tvil om at de er i samme flokk. Dette kan absolutt sies å være tilfellet for jusstudenter, og det er derfor lett å skille ut de som ikke hører hjemme på jussen. Både frekvens og intensitet på forekomst av slengbukser, Kånken og runde briller er betydelig lavere på de andre fakultetene. Man ser for eksempel at psykologistudentene som har forelesninger på Dragefjellet for tiden så definitivt bare er på besøk her. I det sekundet forelesningen er ferdig beiner de avgårde mot eget territorium mens de kikker livredd rundt seg, fordi de vet at å innta lesesalen her er en farlig affære. Hvorfor er de andre flokkene så skeptiske til stud. jur.?

Det er ikke bare når vi får besøk at vi blir sett rart på. Da jeg — studiosa juris — forvillet meg inn på Det Akademiske Kvarter for å ta en øl før ferden gikk hjemover en sen fredagskveld, ble jeg sittende ved et bord med en bøling studenter av ymse slag. Stemningen var god helt til jeg ble spurt om hva jeg studerte. «Ehm, juss.»

Note to self: Ikke si sånt. Finn opp en falsk identitet neste gang.

Etter at jussbomben smalt, Satans mor var glemt og Satans bror var et faktum, bredte det seg en sur eim av svovel ut fra Kvarteret og la seg over hele kvartalet. Det var på tide å vende snuten hjemover, det forstod til og med jeg. Er vi virkelig så ille?

Mange mener nemlig mye om jusstudenter. Stereotypiene går ut på at vi er arrogante jævler med dyre klær som har råd til å spise avokado til frokost, lunsj og middag .Det kan stemme at en del jusstudenter drar på lesesalen bare for å vise ansikt, at de er bedre kledd enn røkla og over gjennomsnittlig glade i importert, overpriset steinfrukt som alltid må fotodokumenteres. Likevel er ikke alle sånn, og dessverre er det mange som holder seg til å tro på disse fordommene i stedet for å diskutere situasjonen med en jusstudent over en asjett rugsprø.

Én ting vi absolutt tar selvkritikk for er at vi tar oss godt til rette. Jeg hadde ikke mange ukene med jussutdanning på baken Da jeg fant ut at det var En god idé å invadere HF etter å ha kommet til fulle lesesaler på Dragefjellet. Den idéen har absolutt noen andre hatt før meg. I tillegg var jeg dum nok til å veive med det svarte tøynettet der det så eksplisitt står hvor jeg hører til. Jeg ble nok en gang gjenstand for beskuelse, men det var ikke et like ille tilfelle som når noen mister en penn i gulvet på lesesalen på jussen. Blikkene fra de andre skuffer aldri; de kunne skremt fanden på flatmark og opp samtlige trappetrinn før Lovstafett-folket rekker å si «melkesyre».

Etter å ha lusket rundt i dette uutforskede territoriet vårt en hel dag ville Attenborough sannsynligvis konkludert med at studiosus og studiosa juris er smertelig klare over ryktet sitt, men at de heller ikke har tenkt til å gjøre noe med det. Jusstudenter og drager har kanskje det til felles, at de registrerer hvordan folk først er nysgjerrige, men for så å legge beina på nakken om de kommer for nær. Jeg tror både de fleste jusstudenter og drager egentlig synes at dette er helt greit. Hvor sant dette er, er selvfølgelig åpent for debatt, slik som alt annet. Jeg tror likevel at selv i en alder av nitti ville nok Attenborough også lagt beina på nakken for å slippe unna flokkdyret stud. jur. — Dragefjellets voktere.